Dobbel -a- Haakon

Jobb

2011-11-21T15:06:00.002+01:00

Det har som regel gått lenge mellom hver blogg hvis det går fint i livet.

Av og til er det ikke nødvendig å sette stemninga, en kjenner det og vet hva en går til selv om musikken er av og telysa aldri kom i hus.

Jeg fikk beskjed om å skrive rett fram. Sånn at det som står her betyr det som står, og helst så lite som mulig annet. Holde seg innenfor strekene - so to speak. Fargelagt og klart, alt du trenger å gjøre er å .. vel, du kan jo alltids farge oppå. Så lenge du har disponibelt fargeskrin.

På engelsk hadde det vært lettere å si det, norsk må fort være det vanskeligste språket i verden. Særlig for oss med norsk som morsmål.

Utsikter

2011-08-15T17:24:00.005+02:00

At jeg liker å observere ting er en dårlig skjult hemmelighet. Nei, det er faktisk ingen hemmelighet, jeg liker å observere ting. Nå er jeg på besøk hos mormor, og fra gjesterommet hvor hun har plassert dataen er det en fantastisk fin utsikt. Noen steder ser det ut som strømmer under overflaten, og de går i sikk-sakk mønster langs fjorden.

Nå er det sommer i Bergen. Augustsommer, fadderuke og plutselig mange studenter i byen igjen. Jeg synes det er festlig å se hvordan fadderungene alt har begynt å følge de fargerike fadder t-skjortene, og høre på hvordan de legger ut om ulike fakultet, utesteder og plasser å besøke i SK Branns hjemby.

Noen ganger blir jeg helt stille, selv i sosiale settinger der det ikke er like normalt å være stille som ellers. Jeg liker jo å være stille, slik når jeg leser bøker, men dette blir jo noe annet. Da ser jeg. Observerer, legger ting på minnet - om enn ikke for at øyeblikkene er så fine at de er verdt å hente fram fra hukommelsen, men fordi noe - stemninga, situasjonen eller konklusjonen av observasjonen er verdt å merke seg.

En annen ting, som vel egentlig ikke er så fint med Bergen, er at sommeren ikke er ensbetydende med hva sommeren og Vinstra brukte å være. Nå skjønner jeg at hukommelsen må spille oss puss, siden ingen sommere bare er sommer med sol og blå himmel, men det regner her altså. Som i dag, når det nesten er kjedelig å kjøre scooter gjennom gatene, fordi regnet trenger gjennom regnbuksa og legger seg som en kledelig flekk i skrevet. Og nei, det er ikke bra å pisse på seg fordi det blir varmt. Den påfølgende kulden skyver øyeblikkets nytelse langt bak i barken.

Mesteparten av det jeg gjør, gjør jeg for min egen del. Noe et innkjøp av scooter som 25-åring sier alt om. Jeg vil komme meg raskere fram, slippe å være avhengig av kollektivet for å forflytte meg fra et sted til et annet. Om noen skulle trenge skyss, så får de selvfølgelig sitte på - samme hvor merkelig det er. Det er jo plass til to på en scooter også, selv om det er ulovlig og langt mindre komfortabelt enn å være to personer i en bil. Der går det jo an å skrike pumphagle og sitte i et tilrettelagt passasjersete også.

Andre kan være flinkere til å bedømme hvordan jeg er, enn meg. Det tror jeg på, og slik synes jeg det skal være. Jeg kan si at jeg tåler mye, men det er naturlig nok en grunn til at jeg slutta å få kjeft fra fotballtrenerne mine om jeg hadde en dårlig dag. De så nok ganger hvordan resultatet ble.

Rart hvordan ting forandrer seg. Nå starta jeg en setning på en måte som jeg vet hadde fått rød strek for på videregående og ungdomsskolen (i den rekkefølga, ja). Men jeg fortsetter i samme stilen. Dette er en blogg, og visse privilegier har jeg på mitt eget skribleområde. Særlig når datamaskina ikke har innlagt retteprogram som følger meg hvor enn jeg går.

I retrospekt er det lett å se at jeg er meg selv. Haakon, 25 år eller yngre. Det er andre som er vanskeligere å følge, selv om jeg som nevnt sa at andre kan kjenne andre bedre, og det er v/r-iktig.

Ta meg til topps, gi meg 7 rette på kupongen - one time, plix.

Gransking

2011-07-30T19:57:00.002+02:00

Jeg skulle bli statsminister. Jeg skulle begynne på NHH. Eller var det slik at jeg skulle bli SM (spillende manager), akkurat som Jon Stark og begynne på NHH kun fordi jeg hørte at du måtte være skikkelig flink for å komme inn der?

Det er litt vanskelig å holde rede på hva som er ens egne, og hva som er andres historier. Slik når de blir gjenfortalt fra den gangen du var 8 år og hos tannlegen, eller 10 år og sur fordi en måtte gjøre lekser, selv om en kunne tingene fra før. Der er jeg imot, lekser altså. Når en kan ting fra før.

Så skal jeg dra en slik klassisk, en. Jeg er for å gjøre lekser. Særlig når du kan det leksene går ut på.

Verden, og mennesker er vriene å forstå. Selv når de gjør alt hva de kan for å bli forstått. Og da er det slik; at de som forstår seg på det ikke nødvendigvis gjør det, og de en ville gjøre seg forstått for visste om det på forhånd, mens alle andre blir sittende igjen. Utenforstående. Det er helt utrolig uvirkelig, en skal ikke gjøre sånn.

Lørdag, søndag - blåmandag. Blå er vel ei fin farge? Lørdag, søndag - svartmandag. Svartuke. For mange svartuker etter hverandre fører til svartliv, og da blir det opp til oss å rote i fargekartet og være blomsten som vokser seg opp av asfalten.

Sorry. Du er flott og jeg, i følge de jeg tror på, grådig. Uten at det blir som Donald og Onkel Skrue.

Hei

2011-06-08T16:38:00.002+02:00

Det er ikke uten grunn at Manchester United vinner serien igjen.

Hvis vi, mennesker, skulle hatt ei maurtue; hva ville det vært? Eller rettere, hva er vår maurtue - og hvem er dronninga?

Er du snill og hjelper meg med den oppgava her, det har seg slik at jeg ikke liker å starte før jeg må være ferdig. Og det er godt å sove, hvis det er slik at en drømmer og trives i drømmene sine - og det ikke er noe en MÅ gjøre eller stå opp til.

Manchester United vinner serien fordi de er ambisiøse. FFS!

Schlittschuhe laufen

2011-05-26T18:22:00.002+02:00

Guten Tag. Ich bin Geir Nordahl Pedersen. Ich komme aus Flekkefjord. Flekkefjord liegt in Südnorwegen. Ich reise gern.

Nå er det mulig jeg blander med Anne Britt Heimdal. Og at han gjerne leser, i stedet for å reise. Slik er det kanskje med mange ting.

Jeg tar meg selv i å bli irritert over meg selv. Og lurer på om det er noe en bør slutte med, uten at jeg tror det er det. En bør gjerne være det, og at dét gjør at vi forandrer oss. Så da tror jeg det vel, likevel.

Ole Alexander, filibom-bom-bom-bom-fili-bom-bom-bom. Ole Alexander fili-bom-bom-bom-fili-bom-bom-bom-bom-bom. Det går på en melodi, men det er mulig at jeg skulle brukt slik strek over e-en.

SÅÅÅÅ.

Oppvekst

2011-05-11T15:30:00.002+02:00

Han var sikker på at han var rundt 193cm og 85kg. I konkret form.

Oppvokst litt mer enn 100 meter fra Laugen, og enda et stykke unna nærmeste fjøs. Da han var mindre kunne det plutselig rusle en elg eller tre forbi, de hadde vel et av tråkka på veg til kongestolen sin der. Og vinduet, som var delt inn i mange vindu med ei enkel palme og noen andre større blomster foran, fungerte som kamuflasje under spionasjen.

Ikke det at han var videre fascinert av elg; andre dyr, biler, sandkasser eller trampoliner. Han var kanskje hakket mer fascinert av håret sitt enn andre, i alle fall de gangene han fant ut det var fint å klippe seg en ny lugg med de skjemme saksene i barnehagen.

Det var noe med hår som var spennende for ham. Han skjønte at alle kunne være forskjellige i ansiktet, og at det var meninga at det skulle være slik. At folk kunne ha forskjellige hender, og at smilene deres - selv når de var glade - også var forskjellige, uten at det trengte å bety mer enn at de smilte annerledes og mente det samme med smilene sine. Så flink du er, for en drittunge du er, kom hit så skal jeg legge dyna godt rundt deg.

Hvordan kunne det ha seg at en ville hoppe fra taket, samtidig som en bare hadde lyst til å sitte på taket og leke som man skulle hoppe? Og hvordan ville det egentlig føles om nå føttene forlot det gråsvarte taket, vandret det halve sekundet i friluft, for så å lage et par små avtrykk i sanda halvannen meter nedenfor? Ville Nina smile fint og blåse på? Ville Linda, for en gangs skyld, slutte å ha leverpostei på nista si?

Han var sikker på at 2 + 2 = 4. Det hadde han lært på skolen, og det hadde også flesteparten av medelevene skjønt og sagt seg enige i. De klarte jo å telle klosser.

Når spørsmålene derimot ble annerledes; og ikke lenger var like enkle å forklare ved hjelp av konkreter eller leksikon, da en annen verden måtte til for å finne svaret?

Mens vi venter på Godot. Sjøschagt.

2011-02-06T21:54:00.004+01:00

Nå har ikke jeg venta på Godot. Jeg prøvde, forsåvidt, men for å vente på den riktige måten måtte en kunne litt tekst. Den kunne jeg ikke, selv ikke etter å ha fått tid til å pugge.

Først ble jeg litt urolig. Jeg pleier nemlig å huske tekst, i alle fall hvis jeg får litt tid til det. Men inne i teksten var det innlagte pauser og fakter som også skulle gjøres. Og da blir det plutselig noe fysisk ut av det. Og det er kanskje vanskeligere å huske fysiske ting, selv om det er de en husker aller lengst.

Det der er et annet virkemiddel som blir brukt i det absurde teateret. Som å si; "det er dumt å slå folk, derfor ser jeg med nødt til å slå deg". Da vil det jo enten si at du er jævla dum og virkelig fortjener det slaget - eller at jeg selv er dum, selvfølgelig. Sjøschagt.

I arbeidet med pauser, og etter å ha sett på hvordan de andre gruppene i klassen håndterte pausene - ble jeg veldig interessert i dem. Pauser er så viktige, de. Og det mener jeg. Det skal kunne være mulig for to personer i en scene å pause seg til suksess. Selv om en som tilskuer kan bli utålmodig og irritert. Det merka jeg som revytilskuer nå også - hvordan ulike typer pauser utløste forskjellige følelser i meg. Noen irriterte meg, mens andre gleda meg. Og de som kreves, de er aller best og übernødvendige for at det som faktisk skjedde før pausa, skal bli så bra som det kan.

Fred ut.

Briller

2010-12-15T17:55:00.004+01:00

I retrospekt er det lett å si at oppveksten min hadde vært annerledes dersom jeg hadde fått briller med en gang jeg trengte det.

Jeg leter etter ett valg jeg har gjort, som har forandret tilværelsen. Om det går an å finne ett, og om noe noen gang kan bli så enkelt. Ville jeg, for eksempel, vært helt annerledes i dag hvis jeg ikke hadde dytta Ola Tambur på isen i barnehagen, så han slo hodet og måtte inn for å spy? Forandra det meg at Nina kom for å gi meg kjeft og sa at jeg aldri måtte gjøre sånt mer? I og med at jeg husker det så godt. Han hadde blå bandittlue.

I førsteklasse slikka jeg meg mye over munnen, og det synes på klassebildet. Jeg har ei fin brun skorpe over, og på avstand kan nok folk ha blitt ufjortjent misunnelige på det som kan ha ligna en tidlig utvikla pubisbart. Faktum er at det svei noe jævlig, og at det eneste som funka var å slikke på det. Jeg hadde forresten en umoteriktig sideskill, i tillegg til at jeg står på tå for å være høyere enn læreren på fellesbildet. Det har nok alltid vært viktig å strekke seg.

Og hvor mye påvirka det meg at Jensa og Veki bytta på Mai-Lill og Anette, mens jeg holdt meg mer i bakgrunnen? Det var vel ikke direkte selvvalgt akkurat det, men like fullt. Husker i alle fall det plutselig var litt ekkelt på klassetur på fjellet, når jeg for en gangs skyld måtte holde ei jente i hånda - og hva var det egentlig hun hinta til? At jeg skulle komme og legge meg under dyna sammen med henne?

I første klasse (og resten av skolen, for den saks skyld) var jeg yngre enn alle de andre i klassa, men det har jeg i alle fall bestemt meg for at ikke betydde noe som helst. Jeg var, og er overbevist om at jeg ville strukket meg akkurat like mye i ei annen klasse et år senere. Det var fremdeles kult å kunne lese flytende, skrive med store bokstaver etter punktum og få tre stjerner i penskrivingsboka.

Nå skulle jeg ønske jeg fikk meg nye briller.

Sandbakkvegen 1

2010-11-18T17:07:00.006+01:00

Jeg åpner brødskuffen og ser at det er pappa som spiste brød sist. Brødet er kutta den veien, og det går nesten an å lese at den siste skiva var over tre centimeter tjukk og hadde jordbærsyltetøy på seg. Det ligger igjen smuler på skjærfjøla, jeg løfter den kjapt over oppvasken og børster av det groveste - før jeg gjør mitt ytterste for å jevne ut det hjemmebakte brødet. Melka fra den rosa kartongen er allerede helt i glasset, og jeg kan se at det har begynt å bli kaldere. Jeg gleder meg til å legge på raudostskivene, og spise de ekstra delene som er igjen etter den tøffe behandlinga med ostehøvelen.

Tilbakelent i stolen til mamma som er på nattevakt strekker jeg føttene til puffen, driver risikosport med tallerkenen på armlenet og ser på NRK. Det finnes flere kanaler. Jeg merker hodepinen etter fotballkampen er i ferd med å ebbe ut, og at det alltid er litt tyngre å sparke når sola skinner. Raudosten setter seg på sedvanlig vis fast i gommen, og jeg fyller på med melk for -før den fortsetter veien nedover kroppen. Det banker lett i høyrefoten, og jeg er fornøyd med tacklinga på han gode.

På rommet mitt ligger playstationkontrollen i kurvstolen, dyna er krølla opp mot veggenden, og pulten står tom med hellerisninger kvittert den tidligere brukeren. Jeg slår på lyset over senga, skjønner at jeg må ned i bokhylla for å hente noe annet enn Donald pockets - og ender opp med ei bok av Gunnar Staalesen, som jeg regner med er fra Bergen. Jeg er Varg Veum og på klappjakt etter sedelighetsforbrytere, som viser seg å stå i ledtog med noen fra en park, og noen andre i en leilighet med blå dør. Vi klarer det til slutt, akkurat som jeg fikk en god følelse av på side 19 da jeg hadde utelukka fire av seks mulige.

Nede ved kjøkkenbordet har pappa stått opp tidlig og boltra seg med stiler fra noen veldig, og andre ikke fullt så håpefulle elever. Jeg skjønner ikke at det går an å stå opp så tidlig, og prøver å få rette skiver igjen. Det går på den tredje. Jeg kikker bort på pappa, som har kommet seg gjennom mesteparten av bunken, ser lett hva han har hatt på sine - tenker jeg skal være litt crazy i dag og henter ut tupperwareboksen med svart hestepålegg og en akkurat passe for gammel majones. Vi sier ingenting, men jeg hører at han smiler da jeg går ut av kjøkkenet med en grønn, litt gjennomsiktig og avlang matboks.

Å slå pasninger

2010-10-29T15:41:00.003+02:00

Mens jeg fremdeles bodde hjemme spilte jeg på a-laget til Fron. Det vil si; jeg debuterte faktisk for a-laget til Vinstra borte mot Snertingdal og for Kvam borte mot Lom året før, men da spilte jeg under falskt navn. Mot Lom var det spesielt morsomt å spille, ikke så mye fordi vi tapte 6-0 og var et 3. divisjonslag som måtte rykke ned, men fordi jeg tok sandfinta og fikk applaus fra Lompublikummet.

Nå skulle ikke denne bloggen handle om sandfinta (som for øvrig er nettopp det, oppfunnet av Hroar Myren på lekeplassen der du finter pasning ved siden av ballen og fysisk sparker sand i øynene på motstanderen, før du tar deg videre), den skal handle om å slå pasninger. På forskjellige måter. Jeg er en slik pasningslegger, og det kommer best til syne på fotballbanene fordi det handler om å sentre ballen fra en medspiller til en annen der.

Jeg fikk mye kjeft av trenerne mine (Melle og Stein Jøran), særlig i ei periode, fordi jeg brukte hælen så mye. Helst uten å se på medspillerne mine. Ble jeg spilt opp på, og var feilvendt - satsa jeg på at medspillerne mine fortsatte de påbegynte løpene, og jeg hæla ballen inn i deres løpebaner. Jeg liker å bruke hælen når jeg sentrer, delvis fordi det ser kult ut - mest fordi motspillerne da får det vanskeligere når de skal lese meg og ballens bane etter den forlater foten min. Flikking er viktig.

Samtidig er jeg glad i å slå de enkle pasningene, de på 10 meter der jeg først roper navnet til medspilleren. Og da slår jeg på fot, de er stående og uten press - jeg er lett slentrende og vil få press på meg ganske fort om jeg fortsetter i samme retning. De er viktige, ikke bare skaper ei slik pasning større bevegelse i laget - men det gjør mye med selvtilliten når du på forhånd vet at pasningen lykkes, selv om den ikke er så skapende i seg selv.

Støttepasninger har jeg bestandig hatt et litt artig forhold til. Som forsvarsspiller har jeg sjelden brukt de, og som midtbanespiller har pasningene bakover i banen ofte gått sidelengs og på den måten vært an av-art av den rene støttepasninga. Ei ren støttepasning, uten den tanken i bakhodet at støttepasninga er til nytte for mottakeren, fordi han er bedre orientert framover i bana slår jeg sjelden. Det er kanskje litt dumt. For jeg er ikke særlig flink til å ta imot ballen og vende av en forsvarer. Jeg er for treig, og jeg har heller ikke teknikken til å gjøre det til et godt valg. Så jeg mister ofte ballen på en måte som gjør at det ser ut som andres feil enn min egen. Så støttepasninga, den må jeg bli bedre på.

Den artigste av pasningene er gjennombruddspasninga. Den er ofte i lufta, og som midtbaneanker har jeg i grunn lært at de skal vinkles på vinger - og mot cornerflagget. Personlig slår jeg gjerne denne pasninga litt for tidlig, fra dypt i banen uten for stort håp om et lykkelig utfall. Samtidig har jeg, uten at jeg skal skryte på meg noe voldsomt, troa på at om noen skal slå de pasningene så bør det være meg. For jeg har en helt ålreit fot, den er ikke overraskende god eller sterk lenger - men et greit blikk for spillet gjør at det som oftest virker som om tanken bak er riktig, og om den fører til at vi vinner et innkast eller en corner høyere opp har jo pasninga forsåvidt lyktes.

Bottom line: la oss slå flere pasninger til hverandre, og la oss slå dem selv om vi ikke alltid må. Er vi uten press kan vi faktisk slå ei pasning, om så bare for å få den tilbake på direkten. Se etter ledige medspillere, slå i medløp og gjør hverandre gode.

Flere bøker

2010-06-12T01:09:00.002+02:00

Hvordan er det uttrykket med flere sider? Samme sak har flere sider?

Det er riktig, fant jeg ut. Ikke fordi jeg googla det, ikke fordi jeg plutselig huska det heller, men fordi jeg tok meg tida til å tenke meg om - drive forskjellige teknikker for å finne ut hva det var, og i det hele tatt. Av og til kan det være vanskelig å huske forskjellen på kommaregler også, men da tenker jeg lettere "faen heller".

Jeg har lest et par tre krimbøker av Camilla Läckberg i det siste. Og jeg synes at hun er litt sånn fiffig, ja - rett og slett ganske effen. Hun skriver halvveis allvitende, fra mange forskjellige synsvinkler - vi får vite hvordan hver karakter tenker om seg, og så hvordan de andre karakterene tenker om dem. Så selv når flate karakterer legger på seg et par kilo, kommer det aldri som en fullstendig overraskelse, men det blir liksom like gledelig for dét.

Hun tar opp et par tema på en helt flott måte. Blant annet selvskading. Jeg er jo litt sånn, da, at jeg liker de som tendenserer mot å kunne skade seg sånn. Eller hvordan skal jeg kunne forklare det godt? Jeg liker å se den sårheten i øynene til personer, som sier at nå har jeg lyst til å finne et vokslys å la det dryppe på huden min - fytti grisen som jeg hater deg når du gjør sånn. Det er jo et hat mot seg selv, i siste instans selvpåført - men i aller høyeste grad påbegynt og initiert av andre. Det er jo personen som hater deg, seg, som sitter der med vokslyset og lar det brenne opp huden din, sin. Og enda litt mer fløkig.
I den ene passasjen i boka forklarer da ei jente, som for øvrig er med i et program som reality-deltaker og er godt likt i aldersgruppa 14-21 og særlig hos jenter, om hvordan hun driver selvskading og hva som får henne til å gjøre det. Jeg tror jeg leste de avsnittene kanskje 8 ganger. Så fikk jeg lyst til å hoppe inn i Fjällbacka, Tanum, w/e, for å hjelpe den her personen og si det at hun duger. At joda, du er verdt noe - "Hei, du trenger ikke gjøre det her mot deg for at vi skal se deg, selv om det ikke ser ut som vi ser deg før du gjør det. Kan du ikke bare komme til meg da? Nei æsj, nå høres jeg teit ut. Sorry. Hvordan har du det? Uff. Du har det jo tydeligvis jævlig. Kan jeg få holde rundt deg? Går det greit? Sier du fra hvis jeg gjør noe du ikke vil at jeg skal? Vet du hva? Jeg skjønner deg på så mange måter, men så skjønner jeg deg heller ikke i det hele tatt. Gir det noen mening?"

Du kan jo ikke si noe, heller. Du må på en måte bare være der. Eller. Du må ikke nødvendigvis være DER, kanskje, eller vise deg eller si noe - eller si at du kan komme til meg med problemene mine. Du må bare vite at den personen som har det vondt faktisk er så trygg på deg at den kommer når det kniper, at du er trygg på at den personen stoler på at du er glad i personen og bryr seg om den.

"Ja, tenke det; ønske det;ville det med; -
men gjøre det! Nei, det skjønner jeg ikke!"

Blå himmel

2010-04-14T16:39:00.002+02:00

En skulle nesten tro at Bergen har befunnet seg over skyene de siste dagene, vi har hatt godt vær. Strålende, faktisk.

Befunnet, du. Snodig ord. Nå er det lenge siden jeg har vært i skrivemodus. Og det er ikke fordi jeg har tatt så mye Møller's tran at jeg har oppholdt meg utendørs fullt igang med store og tunge prosjekter som har krevd alt jeg har hatt av krefter og tid. Men det er, fordi.

Fordi - ja. Det er så godt å kunne gjemme seg bak fordi. Det svarer på alt:

"eii, e vil itte".
"du tørr itte, ru!"
"gjer e vel!"
"så gjer d ra!"
"nei.."
"koffår itte da?"
"fordi"

End of discussion. Sabla kjedelig og greier, men slik var det nå en gang - du kom ingen vei hvis du argumenterte mot fordi, det trumfa liksom mer enn hva spar gjør hvis kontrakta står i spar. Da snakker vi syk twist.

Apropos twist! At folk kan ha så syke favoritter. Spiste twist for ikke så hakkende lenge siden, og tror du ikke at de tre første folka rundt meg hadde henholdsvis banan, kokos og marsipan som sine favoritter? Det blir omtrent som å rangere Brann sine tre beste spillere i følgende rekkefølge: 1. Gylfi Einarsson, 2. Olafur Bjarnason og 3. David Nielsen.

Da kom vi til Brann - se på den du. Puffig å se hvordan tankerekker trekker oss videre. Brann; jeg er på en måte glad for at jeg er en dårlig supporter. Hvis du er ekte Brann-supportar, en sånn skikkelig patriot som blir lei seg etter dårlige resultater - da går du et traurig år i møte. Det blir godt å kunne gjøre som Petter Northug - da, ingenting. Man kan jo ikke gjøre noe for det.

Om å glemme

2010-03-15T00:04:00.002+01:00

Her om dagen var jeg, Torger og mormor på kino. Vi så Alice i Eventyrland, og under filmen ble jeg - slik alle gode gjør det - grepet av et eller annet, eller mye og annet. I den filmen ble det generelt mye annet, og det var jo det som gjorde den så kul.

I alle fall; jeg ble plutselig så glad for at jeg har evnen til å glemme ting. Det er selvfølgelig litt kjipt når morsdagen plutselig står for døra, en bursdag eller en annen merkedag jeg absolutt burde huska, men evnen til å glemme hvordan ting ender og hva som får dem til å ende som de gjør. For jeg har jo sett filmen før, hørt historia eller lest boka. Men når jeg opplever det på nytt? Borte og gjennopplevd, sannsynligvis med visse nyanseforskjeller hva opplevelsen min angår - men like fullt.

Det samme gjelder følelser, lukter og smaker. Pasninger eller håndhistorier. Historier og bygninger. For det er jo ikke det at jeg aldri har kjørt baksida mellom Vinstra og Kvam før, men at begynnelsen på hengebrua bestandig har sett slik ut? At det huset alltid har vært rødt?

Ja, de kan selvfølgelig ha farga huset. Eller de kan ha ramponert/fiksa hengebrua. Og det kan neppe skje på samme måten med ei bok eller en film, da er det heller oppfatninga mi av den tingen som forandrer seg fordi jeg har forandra meg i mellomtida. Det var sikkert derfor vi kosa oss akkurat like mye foran vhs-spilleren tredje gangen Håkon Håkonsen rulla gjennom den, den dagen.

Når det så kommer til følelser. Her er jeg litt mer forsiktig om dagen. Ikke fordi jeg er mer forsiktig om dagen, snarere tvert om - nå angår det plutselig bare mer direkte andre hvordan jeg bretter ut om meg selv. Da blir det feige lag om jeg plutselig erklærer for mye. Men jeg kan si så mye som at jeg er i harmoni om dagen. Jeg er rett og slett veldig glad.

Biblå!

2010-03-01T17:18:00.002+01:00

Ikke bibelen. Biblioteket. Jeg jobber på Biblå, ikke i Bibelen. Jobber en hel del med Bibelen, eller 220 Bib, som jeg foretrekker å kalle den hellige boka. Koranen er på 297.1 Kor. Det er kanskje litt feigt å skulle si hva som er den mest hellige boka av de to. Om det går an å skille dem i hele tatt, hva hellighet angår.

Rennende nese med følelse av neseblod er digg. Så er det fy-fy å plukke, så jeg snyter ut blodsnørra i stedet. Det er deilig. Å snyte blod. M-mmm, tenker jeg da - dette var blodete og fint. Enda bedre enn å klemme kviser, det blir mer; m-mmAAUUIHEKKENmm, så fint verk.

Det er studieuke her nå. På høgskolen er det ingen som kaller det utelukkende vinterferie. De sier vinterferie før de humrende omformulerer seg og sier studieuke. Studieveke, tenker jeg da. Noen ganger høyt, som oftest inni meg. Tjen penger! Jeg har en egen fane som heter Tjen penger i bloggen min. Det gjør jeg ikke. Da trenger en mange treff, nesten like mange som "Siljemilf. Alenemor & Tenåring".

Jeg har ingen store planer for uka bortsett fra å besøke mormor. Og så skal jeg føre Notts County oppover i seriesystemet. Det må jeg gjøre på rommet til Torger. Noe som er en stor utfordring, ikke fordi laget eller økonomien er for dårlig - men fordi tilgangen ofte er veldig begrensa.

Tegnsetting. Garra laav it. Jeg er fremdeles overbevist, eller jeg kan i alle fall overbevises, for tegnsetting, det blir kun gjort for å legge inn ønskelige pauser og skape rot, men tegnene hjelper til med rotet, omtrent som bokser og klesskap kan gjøre på et rom, eller en skittentøyskurv, et nattbord. Komma har jeg et ambivalent forhold til.

Hvilket tegn har du et vanskelig forhold til?

Uten noe i hodet

2010-02-25T22:10:00.002+01:00

Nå har jeg ingenting i hodet. Jeg har ingenting i kroppen heller, virus/bakterie-wise. Eller bakteriewise har jeg nok mye i hodet. Er det sånn en legger til -wise, forresten? Om en nå skulle finne det for godt?

Det er en del muntlige slanggreier jeg godt kunne tenke meg å overføre til skrift. Men her stopper tastaturet og teksten litt, fordi det er vanskelig å legge til tenkepauser, smileyer midt inne i en setning eller i slutten av en. For eksempel liker jeg godt å legge til -ish, i slutten av en setning. For det finnes nok av setninger som ikke blir tatt med så godt mot som jeg håpa det skulle bli da jeg sa det.

Ellers ble jeg skikkelig irettesatt her om dagen. På noe jeg ikke har blitt tatt på før. Slik på den måten. Og nå rabler jeg, og kanskje kommer det noe lurt snart. Og det var en lur irettesettelse, en jeg tenker å følge. Den gjør meg bedre, og jeg er nesten alltid ute etter å bli bedre. Litt for ofte er det deilig (jeg haater ordet deilig, og bruker det aldri, det er derfor jeg bruker det nå og ironisk [Neei, jeg synes faktisk ikke det ødelegger at jeg forklarer det i parantes, tenk]. Deilig er bare så deilig, pleier jeg å si. Deilig har aldri vært noe for meg).

I dag har jeg våkna opp til 6 ubesvarte anrop. Det er alltid hyggelig, for da får en i alle fall ikke følelsen av at det er noe en har glemt eller gjort feil. Og nå får jeg aldri låne bilen til mamma igjen. Så da blir det bussing. Eller gåing. Deilig å gå i Bergen om dagen da, gitt - med all den snøen og måten den blir håndtert på her.

Det blir en lang blogg, da. Når jeg skriver slik. Fordi jeg bare skriver langt uten å si noe. Jeg liker egentlig folk som sier mye uten at de sier noe, så lenge det mye og måten de sier det på ikke utelukker at personen kan være ålreit. Ikke at jeg ikke tåler pauser, for det gjør jeg også. Men hvis jeg måtte velge hadde jeg valgt snakk. Bortsett fra når jeg er drittrøtt og vil sove. Eller er superirritert. Men da hjelper det egentlig ikke så mye å være stille heller.

Jepsipepsi, snart gjenstår det bare å si takk for meg. Det skal jeg ikke si. Jeg skal si; "harre".

(...) (...)

2010-02-05T09:25:00.002+01:00

Det er fett med sitater. Eller, det er fett med setninger der noe eller alt viser seg å være så bra at det er verdt å ta vare på. Altså er det verdt å ta vare på ting. For de kan vise seg å bli fete.

I det siste har det blitt en del blogglesing. Skal ikke på noen måte si at jeg har sopt over hele blogglista på blogg.no, men nå er det sikkert ikke så lenge til. Så har jeg snakka litt med ei om hva som gjør en god blogg, og så langt har ingen av norges 100 mest leste blogger levd litt opp til forventningene jeg har av en god blogg.

Joda, mange av dem klarer å være utleverende. Det er nok det jeg setter aller høyest, litt som confessional poetry. En blogg som leverer inneholder mange slike innrømmelser. Hovedgrunnen til at alle på blogglista bommer så fælt er at språket er forferdelig. Og da tenker jeg at det er mine preferanser som må være feil, for jeg har et slags ønske om å like det som er mainstream; og om jeg ikke liker det må jeg i alle fall forstå hvordan og hvorfor andre kan gjøre det. Det klarer jeg kun når jeg virkelig prøver. Til en viss grad klarer jeg å overse dumme formuleringer og enkle ordfeil, men det blir tungt når de er så mange.

Til slutt ender det som oftest opp med at jeg leser blogger av folk jeg kjenner fra før, som jeg stoler på sier noe. Som lærer meg noe, eller får meg til å se det de skriver om fra et annet perspektiv. Jeg forstår at det er litt mer givende for andre enn meg å se det nye antrekket Lars Kristian Eriksens fotballenke, eller den nye foundationen og solpudderet til hele Norges homogutt Lars Tangen. Bloggen hans er i grunn ganske fornøyelig, når jeg tenker meg om. Jeg liker Silje og Henrik sin blogg, og skulle ønske Henrik grep til tastaturet litt oftere enn han gjør. Det er litt leit at Eirik har slutta å blogge også, eller om han bare har skifta beite til et sted jeg ikke kjenner til.

Jeg har lagt merke til at alle bloggere avslutter med et spørsmål av litt mer konkret art enn de jeg kan avslutte med. Så det skal jeg starte med:

Hva er din favorittblogg?

Si mye, uten å si noe

2010-01-30T16:12:00.004+01:00

Jeg er glad i ulike former for kommunikasjon. Litt sånn at det passer best med bil på bygda, buss hvis bussforbindelsene er gode og taxi hvis det regner, du er våt og det er kaldt ute.

Som bygdagutt er ikke jeg vant til å kjøre buss. Bare til og fra ungdomsskolen. På barneskolen brukte jeg spark eller sykkel, på videregående brukte jeg enten den grønne sykkelen min - eller pappa på veien hans til Harpefoss og jobb. Nå har jeg ikke sykkelen min, den ble stjålet siste uka på folkehøgskolen, og etter det har jeg nesten ikke brukt sykkel. Så nå blir det litt stort hver gang jeg sykler.

Om jeg er ute og sykler nå? Nei, jeg tørr ikke si noe som fører til at jeg gjør det. Ikke fordi jeg skal holde korta så fryktelig nærme brystet, for jeg er ikke en person som holder de så altfor nære. Jeg er mer en som spiller ei hånd på så mange forskjellige måter at det blir vanskelig å vite hva jeg holder, uansett. Stort sett vet jeg hva korta er gode for, også, og denne gangen akter jeg ikke å gå til showdown uten at jeg vet vi vinner på det begge to. Så det kan være at vi må være tålmodige for at en rett anledning byr seg, men jeg er tålmodig. Hvertfall med denne.

Det er vanskelig å svare deg uten at det virker som jeg gjør noe du kan gå tilbake og drepe meg på senere. Og det er ikke et alternativ jeg akter å gå for. Jeg skal ikke lyve. Det er ikke vits i. Hvordan skal jeg få vist deg meg og mitt, uten at andre skal kunne ta oss for juks - uten at vi jukser for hverandre krever mye.

Du har kommet til disken og sagt litt av hva du vil ha. Jeg har det. Vær tålmodig med meg også, så skal du få se resten og krype godt oppover skalaen.

Formuleringer

2010-01-25T17:53:00.002+01:00

Det er en grunn til at jeg foretrekker Ingvar Ambjørnsen foran John Grisham, selv om begge skriver godt. At Sverre Henmo kan komme til å bli en ny favoritt og Alistair MacLean kan gå og ta seg en god drømmebolle. J.R.R. og J.K. selger som bare det, og selvfølgelig er de blitt lest - men de har enda til gode å skrive én setning som snur hele dagen min, og får meg til å skratte høyt og bli øyeblikkelig glad.

Store forfattere lager gode plot, bruker flid på karakterer (og det er jeg forsåvidt like glad i [rundt er bra]) og de jager deg like ofte fra side til side som nevnte Ingvar. De gjør det bare annerledes, som jo også er bra - jeg hadde nok ikke satt like stor pris på formuleringer om jeg ikke av og til satte pris på hendelser. Så da handler det vel litt om wowing, at jeg er glad i å bli wowa.

På bloggen til Henrik har jeg lagt inn en kommentar henta fra ei bok av Sverre Henmo, der hovedpersonen i løpet av et sekund overbeviser seg selv om at han kan få dama - bare han gjør den riktige tingen, eller sier det perfekte. På samme måte som jeg kan overbevise meg selv om at Manchester United ville vunnet kampen om jeg ikke hadde sett på den, eller at Brann ikke ville tapt om jeg ikke tilfeldigvis var på stadion.

Det er en annen ting jeg har tenkt på i det siste også. Hvordan tankene våre av og til kan påvirke fysiske hendelser, såkalt psi-xx. I Menn som stirrer på geiter, (kul, rar og spaca film) spiller George Clooney en tidligere agent i CIA som evnet å påvirke ting mer enn andre. Fordi han etter hvert får troa på at han klarer det. Og troa på at tankene dine kan hjelpe deg er nødvendig. I alle fall; det starta med den filmen (i denne omgang, har jo hørt om The Secret tidligere og lest Alkymisten før) - før jeg nå leser den nyeste Dan Brown-romanen. Her blir det forska på tankenes kraft, og den fysiske manifestasjonen de får/har. Og når flere jobber på lag med samme tanke blir kraften større, som når en er inne i ei dårlig periode og tenker "kløver, kløver, kløver, det kommer en jævla kløver, selvfølgelig blir jeg dratt ut", eller motsatt; "her treffer jeg bestandig i hullet, å se an turn er et opplagt valg".

Når en har hørt om noe én gang, blir det nesten bestandig bekrefta eller skrevet om i en annen form like etterpå. Og så virker det plutselig så opplagt at det alltid har vært sånn, "hvordan har jeg klart å leve uten den informasjonen". Nå skal jeg bytte tankesett:

"Selvfølgelig kommer hun til disken og smiler. Det er jo meninga og ikke bare tanken, dét".

Jørn Hoel

2010-01-19T17:31:00.004+01:00

Det var vel strengt tatt aldri nødvendig å drømme seg til sydenferie og stranda i sommer. At trylleordene, om de nå fantes, ikke var "hallo - og hvordan står det så til med den jenta i dag?" forstod jeg et sekund på forhånd. Ikke fordi at stemninga endra seg, det skjedde bare ikke. Jeg vil ikke skrive at det ikke skjer, for det tror jeg på. Inderlig.

Skulle ikke vi holde hender på slutten av dagen da? Gi hverandre mer enn en vennskapelig high-five og "vi snakkes i morgen?". Jeg var så klar for at du skulle krype under huden min og spise meg opp at du ikke aner det, så intenst mottagelig har jeg vel nesten aldri vært før. Det er dumt å si at jeg ikke krever noe, men et smil, snakk, normal omgang med folk og faen.

Jeg var overbevist om at det skulle gå. Det var noe i meg som sa at det skulle det, og før du hadde kommet bort til disken var jeg sikker på at vi kom til å forlate biblioteket sammen, på samme måte som vi kom til å stige inn i livet videre. På lag. Samtidig og med like ønsker om verden og oss.

Kan du ikke komme bort i morgen og si at det er mulig?

2010s første blogg!

2010-01-13T17:59:00.003+01:00

Jeg lover ikke et godt bloggeår. I år lover jeg ingenting, men håper for meg selv innvendig. Bortsett fra når jeg prater med folk. Akkurat på den måten er jeg nok litt irriterende. I aviskroken her om dagen diskuterte vi lyving. Jeg lyver. Av og til lyver jeg uten grunn, kanskje bare for å være artig, men jeg glemmer liksom å si at jeg tulla. Eller hva det nå hadde passa at jeg hadde sagt jeg gjorde. Men det er godt å si det en mener i en lyvende tulletone også.

Hvis jeg sitter på bussen og blir oppmerksom ei fin dame som sitter/står ventende utenfor, drømmer jeg alltid om at hun skal slå seg ned ved siden av meg. Ikke for at jeg får lukta på henne, men for at jeg får kjenne hvordan det er. Om pulsen øker, eller om jeg bare håper at den skal gjøre det. Som oftest blir jeg litt for ivrig, tror jeg, ivrig på den måten at jeg stirrer dem i senk på vei mot setet - slik at de blir redde og velger et annet. Så er jeg ganske stor, også. Folk har en tendens til å finne plasser ved siden av små passasjerer.

I alle fall; i dag satt den fineste dama på busstoppet seg ved siden av meg. Og det var litt komisk, for jeg la ikke merke til henne før hun plutselig satt der (jeg leste litt i ei fuglebok i går og gjenkjente ei sentrumskråke!) - enda det var andre ledige seter. Til og med dobbelseter. Hun gikk på i Marken (sentrum) og av ved Haukeland (10-12 minutter senere), så jeg antar at hun studerer. Hvis hun ikke akkurat har begynt å jobbe, for hun så fryktelig frisk og fin ut.

Mens hun satt ved siden av meg ble jeg litt overrasket over mine egne følelser. Før jeg tenkte over dem og lurte på hvorfor de oppførte seg som de gjorde. Stort sett alle damer framprovoserer en slags reaksjon eller følelse, om det så skulle være likegyldighet som mange gjør før en får et ordentlig inntrykk. Fine damer, særlig de i klassa til hun som satte seg ved siden av meg prøver jeg først å se for meg som en potensiell, om ikke kjæreste så hvertfall rotekopp. Men det var ikke tilfelle med hun i dag. Jeg ville bare være snill med henne. Siden det er så kaldt ville jeg dra henne inntil meg og passe på at hun var varm nok, jeg ville finne fram hudkrem til de litt for tørre hendene hennes og jeg ville smøre ei durabelig matpakke for å forsikre meg om at hun spiste skikkelig i løpet av dagen. Jeg fikk lyst til å gjøre mitt absolutt ytterste for at hun skulle få det bra, og det bare for hennes egen del. Og det var da det gikk opp for meg at det gikk rundt for meg. For hennes del? Hva var det for en tanke? Vanligvis lurer jeg på hvordan det ville kjennes for meg om vi kyssa, hvordan kroppen min ville reagert om hun plutselig og heftig hadde begynt å strippe og blottlegge seg, hvordan jeg ville reagert på stemmen hennes, pusten hennes, berøringene hennes.

Med denne nye informasjonen innabords prøvde jeg å tenke tilbake på hva jeg tenkte første gangen jeg møtte den og den. Hva de første innskytelsene mine var, om jeg ville kle av dem eller passe på at de ikke frøs. Og jeg stoler ikke 100% på det jeg tenker at jeg tenkte.

"Håpe ho ska i klassa mi".
"Drekka! K va d for et navn?"
"E du snill å sett de på fanget mitt, søte du?"
"Woheei, flotte fregner over nesa! Vent litt nå så fe e sjekke om ho e venstrehendt au".
"Å herregud, e håpe ho låne ei bok så e fe sjekka navnet hennas. Ho der vil e gifte me med i mårrå".

Hvis

2009-11-16T18:46:00.003+01:00

Hvis du ikke hadde brukt p-piller, og hvis jeg hadde latt restene mine bli i deg, i stedet for å hoppe av - hadde forholdet vårt vært annerledes nå da? Hvis du fremdeles hadde vært like lite besvangra som du er nå, bare med litt mer av meg, ville du sagt noe annet eller oppført deg forskjellig overfor meg?

Hvis jeg hadde vært ørlite mer tålmodig, og venta til den dagen du sa du hadde sagt ja, hadde vi fremdeles vært sammen? Og hadde vi snart hatt en hage, holdt hverandre i hendene og ventet på den store dagen neste sommer, den dagen begge - hvis alt gikk etter planen - hadde sagt "Ja" - ville livet mitt vært perfekt?

Hvis jeg hadde løyet og sagt at jeg ikke egentlig var forelska i venninna di, men i deg, hadde du blitt min første? Hadde det vært deg jeg tenkte på da jeg la meg for kvelden, og drømte om, tenkte på og angra på at jeg ikke løy til? Hva hvis jeg hadde latt deg få gjøre akkurat det du ville, mer fordi du ville det enn at jeg hadde så voldsomt lyst, hadde det endt fordi jeg følte jeg satt der og var mer fokusert på den litt stygge lua di, og du etter hvert hadde skjønt alt av deg selv?

Hvis jeg hadde valgt ordene mine annerledes, eller rettere tatt tilbake ordene mine og erstattet dem med de faktiske tankene mine, hadde du svart meg annerledes? Skreket i stedet for å ta til tårene, slått meg i stedet for å holde rundt meg, overbevist meg om at jeg gjorde en feil og fortsatt der vi var? Hvis du nå hadde vært en som skrek til meg i stedet for å holde rundt meg, hadde vi i det hele tatt vært i den situasjonen?

Hvis du hadde gått ned og jeg hadde gått opp, og hvis vi hadde fortsatt det som er vanlig når en går opp og ned, hadde du sittet ved siden av meg og lest det jeg skriver - blitt inspirert og skrevet selv? Hadde jeg vært der jeg vil være med hjelp av oss?

xxx

Tyra Collette

2009-11-11T23:55:00.003+01:00

Drømmedame.

Rettere sagt; drømmer i det hele tatt. Poenget med dem og vitsen i det. I Friday Night Lights, noe som har seilt opp til å bli min absolutte favorittserie, er Tyra Collette den karakteren jeg liker aller best. En ser liksom opp til folk, av forskjellige grunner, og det finnes strengt tatt ikke mange gode grunner til at en skal se opp til nevnte Tyra.

Tyra er dritpen. Det er lett for meg å si at det ikke betyr noe hvordan hun ser ut, men det blir helt sikkert løgn. For alt har noe å si. "Neida, det gjør ingenting - det går så bra atte". Det går bra, det gjør ingenting - snarere, dette kan glemmes, utelukkes og bli oversett. I mange tilfeller kan du legge merke til og diskutere, filosofere over og gå tilbake på - her, her skal du se hvordan hun reagerte. Hvordan du reagerte. Hvordan jeg reagerte. Så finner en fram til et svar, en konklusjon som favner flest mulig der alle til slutt ser seg enige.

Det blir de små tinga. Som vi driter i. Holder en på med smådritt lenge nok samler det seg opp. Da blir det til en haug av dritt, en haug av dritt som er spredt utover et langt større område enn det som kan ryddes opp i av ett enkelt spadetak. For min egen del vet jeg at driter litt i mye. Ja, overalt egentlig. Og at det kreves mer enn jeg klarer å gå tilbake den samme veien med pinsett og lupe for å luke opp alt. Akkurat dét vil jeg kalle ekte drittarbeid.

Derfor skal mitt nye mål bli å drite mye på en gang. På steder hvor jeg vet at her, her har jeg gjort skikkelig fra meg. Vrengt ryggen og tømt meg for alvor. Noen vil gjerne skrike etter et toalett, men det er ikke alltid en har tilgang til dem - selv om andre på nøyaktig samme sted har det. Jeg har respekt for Ellings angst for offentlige toaletter, jeg har respekt for "Shitbreak" og jeg har respekt for min lillebror Torger, som på barneskolen sprang hjem for å gjøre fra seg - heller enn å gjøre fra seg på skolen. Noen ganger passer det helt enkelt ikke.

Bloggen begynte med ei drømmedame. En kan godt si at det den har harvet over ikke assosieres i første omgang med tema. Som skulle være damer. Slik blir ofte en blogg, ei samtale eller ei tankerekke. De skifter. Fordi de skal være aktuelle? Fordi de tilpasser seg? Fordi de blir påvirket av andre parter eller av den sist tenkte tanken?

Ja. Den evinnelige konklusjonen blir; dama, gutten, bestevennen, bestevenninna eller familien må være en jævla god dass. En du føler deg trygg på, og som er trygg på deg tilbake og vet at du kommer tilbake for å trekke ned og rydde opp etter deg.

PS: Det er viktig å vaske henda etter en har vært på do.

Å velge side

2009-10-28T18:32:00.002+01:00

For enkelhets skyld kan jeg kalle mine to usynlige venner for Ja og Nei, siden det i realiteten er slik de fungerer. Jeg er likevel en slik type at jeg aldri vil være på enten Ja eller Nei sin side, der noen har sett meg mer på Jas lag, mens andre har sett meg mest på Neis.

Det som uroer meg, hvis noe skulle uroet meg med mine to usynlige venner, er at jeg ofte tendenserer til å trekke meg mot Nei - og at jeg sjeldnere trekker meg mot Ja. Med andre ord blir det oftere Tja enn det blir Njei. Hva den ultimate middelveien blir er usikkert - for det finnes i grunn ingen Kanskje. Det må i tilfelle bli Haakon, dét.

Når det er sagt, jeg anser meg oftere på laget til Ja enn på laget til Nei. Sånn når jeg bedriver sosial omgang. Da er det nemlig viktigere å være på hans lag, fordi han er den som smiler mest. Eller, begge smiler jo, det er bare det at gliset til Ja er det andre folk helst vil se. Håper jeg.

I går kveld sendte jeg samme tekstmelding til fire forskjellige personer, og det er nok mulig at det er litt tidlig for dem å svare, men jeg har i alle fall fått bare ei tilbakemelding. Uten at det var formulert som et spørsmål som krevde et svar, det hadde bare vært hyggelig med tilbakemelding - bokstavelig talt. Jeg kan legge ut meldinga her, siden den egner seg ganske godt her også. Så får heller andre kommentere, om de finner det for godt.

"Bakgrunn på telefon min har ei veldig pen lillafarge. Flær egentle, både ei sjokklilla å ei djupare mørkelilla. Slit egentle litt med å bestemme me for kan tø døm som e best, men konklusjon ser ut t å bli at døm jobbe best ilag. I bakgrunn e d, fordi d må ver d, my svart."

Nok en gang, slik jeg ser det, er det ei grei oppsummering av dagens blogg. Om fargevalg.

En sjalu Haakon

2009-10-13T22:42:00.003+02:00

Jeg er ikke en sjalu person. I den forstand at jeg ikke lar jenta mi (selv om det blir litt håpløst, ironiosk og teit av meg å bruke den frasa - siden jeg strengt tatt ikke har hatt ei jente jeg kan kalle for jenta mi på det jeg kan huske), være sammen med venner eller venninner. Sjalusien min viser seg i andre former.

Som da jeg ser deg holde hånda til jenta jeg vil skal være jenta mi, om ikke for alltid - så i alle fall i dag, og enda mer i morgen. Helst i morgen tidlig, sånn før vi har våkna og jeg bare såvidt skjønner at jeg faktisk har stått opp. Fordi du ligger der, og jeg får lov til å ta på deg, stryke deg over håret, over kinnet og legge meg inntil deg. Og enda mer, slik at jeg ser at du blir så glad når jeg gjør det.

Og dét gjør meg sjalu. Når jeg ser en fyr som holder hånda di, og visualiserer ham liggende inntil deg, strykende, pusende - før jeg ser ansiktsuttrykket ditt da du ser at noen andre enn meg ligger der, og du smiler like blidt. Like godtagende og mottagende. Jeg blir sjalu på mange folk, sånn på den måten - og jeg ser meg selv i den andre rolla, der det er en annen gutt som føler han har et slags krav på deg, og jeg er den nye. Det er vondt. Det er helvettes viktig.

Det er så lite som skal til for å trigge disse følelsene hos meg, det er i grunn nok å se bilder av Aksel og Tone sammen. Av deg på facebook med en annen gutt, som jeg vet jeg ville latt deg være med og det uten bismak i munnen, det er liksom bare det, jeg har aldri hatt deg - jeg har ikke tillatt meg å bli trygg på deg enda. For sjalusi er jo unektelig en følelse av utrygghet, og jeg liker - tross hvordan jeg oppfører meg på mange måter - å se på meg selv som tryggheten selv. For det er en god egenskap hos meg, jeg er trygg - med deg, for deg - i det siste har jeg bare slitt med å være trygg med meg. Det skaper ringer.

Kan du ikke bare være så snill å si at det er meg du tenker mest på når du legger deg for natta? At det er meg du henter inspirasjonen hos når du sender nattameldinger, at du virkelig VIL sende den meldinga, for din del - selv om du sender den fordi du vet at jeg liker at du sender den også? Vil du ikke være så grei å si at du vil gjøre alt du kan for å møte meg? Være sammen med meg så mye du kan, at du vil være den jenta som sniker seg bort med meg, inn med meg og ut med meg igjen?

Jeg vil at du sovner på brystet mitt, jeg vil at du holder hånda mi, det med hånda er det aller, aller viktigste, jeg vil at du lener deg inntil meg når vi slentrer bort etter gata - og at du sender meg et godt og oppriktig smil når vi møter et vennepar, og at vi begge i de blikka mellom oss leser alt vi trenger og skjønner alt vi trenger å skjønne - vi liker hverandre og vil være sammen. Kjærester. Bestevenner. Selv med andre rundt oss, kanskje særlig da sånn av og til.

Kom. Sitt her. Stryk meg over kinnet og ønsk meg god natt. Kom.

Fredag

2009-09-11T15:00:00.002+02:00

Fredag. Tallet fem er en minst like naturlig assosiasjon som grønn. Eller grønt, som jeg vel strengt tatt tenker. Om det er på grunn av antallet bokstaver i grønn skal jeg ikke uttale meg om, men muligheten ligger vel der.

Ellers er fredag fast taco-dag i Hegrenesveien, der jeg nå tilbringer starten på fredagene. Som oftest, det hører med til sjeldenhetene at jeg overnatter borte. Det skjer. Hos mamma eller tante/onkel. Jeg vil si det er omtrent like spennende, i alle fall hva spennende angår.

Nå tror jeg at jeg sier det rett, og hvis jeg sier det feil - så blir poenget greit til slutt likevel. Torbjørn Jagland ble sitert på noe han sa for lenge sida her om dagen, "jeg har aldri sagt det før, men jeg sier det gjerne igjen". Da er han liksom dum, fordi han sa det. Slik jeg forstod det sa han det ikke ironisk, selv om det selvfølgelig er en mulighet; det virket som det var en såkalt slip of the tongue. Uansett, slike og lignende utsagn: "jeg har sagt det tusen ganger før, og nå sier jeg det for tredje og siste gang", de er rett og slett bra.

Men fy faen, dere. Nå halter det her. Blir vel gjerne slik når en går inn i dvale, at det halter. Og når jeg kommer rett fra senga og inn til dobbela, blir det vel gjerne ekstra synlig.

Det siste avsnittet der er det perfekte eksempelet på at jeg ikke er harmonisk nok om dagen, ikke så mye på grunn av det som står der, men alt på grunn av hvordan jeg føler inni meg når jeg skriver det. Fordi det blir en slags ødeleggende selvkritikk, og ikke god selvkritikk slik at den får meg til å utvikle meg til noe bedre - men setningen (som det forsåvidt ikke gjør noe fra eller til om jeg sletter, siden jeg likevel vil kjenne meg på akkurat samme måte), er like fullt tenkt, erkjent og absorbert.

Ellers får vi se, da, hvordan det går. Selv har jeg enorme forventninger nå - og slik jeg tolker det ligger alt til rette for glade dager. Forutsetningene skal ligge der, men nå har jeg vært kjent for å ha ment det ved tidligere anledninger også, hvor de overhodet ikke har gjort det.

Jeg, jeg, jeg, jeg, men, men, men, men - FML!

Du var vinden

2009-06-26T19:03:00.003+02:00

Kven spør etter leidi når ein har slik ein vind?

Jeg har så lyst til å oppleve, forstå og skjønne ting for første gang igjen. Det hadde vært fantastisk å være 14 år, praktisk talt uten erfaringer og uviten om alt det utrolige som var i gjære. 14 er nok tatt litt ut av sammenhengen, 12 kanskje, eller 16 - det var fremdeles igjen uendelig mye.

Og nå blir det å gjøre nye ting, oppleve annerledesheten. Så kommer jeg i situasjoner, finner ut at jeg har firehundreogtolv gamle referanser til det, og renheten jeg skulle ønske var der finnes ikke på samme måte. Derfor er raringer så fine og viktige. Om ikke alle er like originale er de på en eller annen måtte forskjellige fra streitingene. En raring er nemlig ikke lik en annen raring, slik streitingene øyensynlig er det.

Der skulle jeg ønske formuleringa var mer treffende. Nå blir den på grensa til støtende, og om jeg får si det selv, forferdelig dårlig. Dagens bok er morsom, den er treffende, og den handler om håpløs kjærlighet: og tapt, men smertelig erfart hat til en kjærlighet som aldri virkelig eksisterte. Nå virker det vanskelig å holde seg til en bestemt form eller bestemt tid i denne bloggen. For jeg er 23. Og blir gamlere enn 46, det er jeg overbevist om. Forhåpentligvis dukker det opp mer enn nye gamlinger.

Konkurranse. Ei fryktelig solbrent nese og boblete skulderparti etter et plutselig innfall av soleksem, slik blir det når en undervurderer motstanderen/medspilleren sin. Fører sjelden noe godt med seg.

Kvinnfolk

2009-06-20T20:32:00.003+02:00

Jeg check-caller ned med draget mitt, og når jeg verken treffer straighten eller flushen i bunn - tilter jeg såpass at jeg byr potten, fullstendig klar over at jeg kommer til å bli synt med tredjeparet. Ingenting er like godt som en god tilt; litt slik at jeg ber om å få synet, bare for å vise opp hvor på rør jeg er.

De tre første kortene kommer lave, jeg har to høye - blant annet en spiker. I tillegg har jeg flugetrekket, jeg har bestandig flugetrekk - det er jo spesialiteten. Vi får på deigen, og jeg ber innvendig om en spader på turn - når den ikke kommer skriker jeg høyt etter: "få en spiker i bunn, få en spiker i bunn - DET ER SÅ LENGE SIDEN JEG HAR FÅTT BUNNA MEG MED EN SPIKER!" Needless to say, den kommer aldri. Og jeg får nye sjetonger. Behandler dem som lekepenger, det er mye å hente igjen.

Du er et lavt pocketpar, og jeg vet akkurat hvor jeg har deg. Du er svak for akkurat den typen kort, og siden jeg har deg så korrekt anser jeg det som uvesentlig å høyne, siden du kommer til å gjøre all jobben og dessuten sitter ute av posisjon. Det er slik jeg liker det, når jeg kan være passiv, tilfreds og vite at jeg får betalt. I grunn det beste, minimal risiko og maksimal gevinst. Når jeg ser at det kommer en 2'er i bunn blir jeg et øyeblikk usikker, det kan faktisk være at du har nettopp dem. I alle fall når du byr igjen. Merker med meg selv at det blir et dårlig syn, en patetisk dårlig spilt pøs - hvor jeg har latt meg suge ut igjen. "Jeg trenger flere sjetonger, SYN!". Du har tre like, men jeg hadde deg på kroken lenge.

Jeg får utdelt en suita lav gapper, og du er et essepar. Et deilig essepar i spader og hjerter. At jeg skal syne firebettet ditt er det ingen tvil om; for en gangs skyld sitter vi dype begge to - og jeg kan ikke vente med å se kortene som endrer alt. Jeg får, som vanlig, et flugetrekk - og jeg har i tillegg et aldri så lite hulledrag, gulledrag. Vi er med andre ord femti-femti, og jeg velger den passive ruta. Du kan å by, det skal du ha, sikkert fordi du er så deilig og blind. Likevel velger jeg å stole på de impliserte oddsene i denne situasjonen, hvis jeg får deg skal jeg være fornøyd lenge. Snukortet gir meg en double-belly-jellymama, og vi har elva igjen. Du byr fremdeles riktig, men nå har jeg så mange uter at jeg ikke klarer å telle og jeg får svi for herligheten. Fullt fortjent, selvfølgelig, du kjenner typen min godt. Elva blanker også, og du kakker i front for å indusere bløffen. I et svakt øyeblikk har du nå likevel nuts ingen par, og jeg er overbevist om at jeg får deg av. Hvor mye skal jeg by her. Et overbud høres riktig ut, og jeg slenger ut en og en halv ganger pot. Du går i boks, ser på meg og fjeset mitt forteller deg lite. "Syn", annonserer du. "Jeg kunne ikke dy meg", sier jeg, "seks høy og busta i hytt og gevær".

Første posisjon og kongepar. Bordet er så aggressivt at jeg ikke ser andre muligheter enn å limpe inn her. "Limp", "limp", "limp", "limp", "limp", "limp", "limp" og "kakk". Bordet kommer med tre i en farge jeg ikke har og en spiker. Jeg går direkte ut for å rive av meg begge øyebryna mine. I det jeg kommer tilbake ser jeg at både snukortet og elva ligger konge, jeg får høre at det gikk kakk rundt i første omgang, før en smaragd av et kvinnfolk plutselig bestemte seg for å komme fram fra skapet og spillet essesettet sitt. Jeg snur, går tilbake, og mister pinsomt alt håret under armene mine.

Æinnj å æinnj e tu

2009-05-26T13:53:00.002+02:00

Altså; en (1) forandrer to (2), både hvis de(t)(n) blir lagt til eller trekt fra.

Jeg får meg ikke til å skrive en gladblogg, selv om alt skulle tilsi at det var på sin plass. Det er absolutt ingen grunn til at denne bloggen ikke skal være en med en hyggelig slutt, for ting - i alle fall økonomisk, har gått veldig bra i det siste. Jeg er ute. Og inne. Bare annerledes.

Men i og med at dette ikke ble en gladblogg, så blir den heller ikke lenger.

i
iii
iiiii
iiiiiii
iiiii
iii
i

Det er hardt å balansere.

Nytt om inspirasjon

2009-04-23T23:23:00.004+02:00

Inspirasjon er et stadig tema. Det er vel gjerne temaet her i dobbelahaakons blogg, faktisk. Hva, hvordan og hvorfor. Svaret, og inspirasjonen, kommer bestandig fra andre - andres blogger, andres liv, tragedier som komedier, og til mer hverdagslige ting - i et, forhåpentligvis, litt annerledes perspektiv med akkurat det samme budskapet; "gjør det godt". Akkurat som faren til Rasmus Stauri sa, nøyaktig som Rasmus Stauri fremdeles sier. Nå sier riktig nok Rasmus en hel del, og alt er ikke alltid like lett å få med seg, han snakker jo tross alt helst fransk. Frankofil som han er.

Denne gangen er det igjen Henrik sin blogg som skaper inspirasjonen hos meg. Det gjorde den i og for seg aller mest, kanskje, i det øyeblikket jeg leste den. Ikke den aller siste bloggen til Henrik, men den nest siste - den som handlet om gamle dager, om mimring og gode stunder. Øyeblikk som varer evig og vi bestandig drømmer om å få oppleve igjen, stunder vi lengter etter, strever etter - og i våre beste tider, er i. Så jeg tenkte å skrive om gamle dager i dag, mine gamle dager. Og så hadde jeg tenkt å nevne hva den nyeste bokidéen min går ut på. Jeg har vært smartere den gangen her, begynt å notere ned elementer jeg føler det er viktig å få med - som gjør at inspirasjonen kommer lettere ved tastaturet og skjermen. Aller først, og på forhånd takk til Henrik som gjør denne bloggen mulig:

Jeg husker krone-is, hvite papirark med blå skrift og inngangspenger til Kåja. A-lagets fotballkamper der vi på forhånd visste lagoppstillinga og så for oss hvordan kampen kom til å utarte seg, hvilke spillere vi så aller mest opp til - og hvilke spillere vi håpet å bli like gode som en gang. Svein Toftes venstrefot, hans utmerkede innsats som billettselger, fan og bonde. Jeg husker jeg var på utplassering på Prestegarden og han sparket inn fjøsdøra i stedet for å dytte den på plass, at den venstrefoten var gudbenådet, gull verdt og skulle kommet til et langt høyere nivå enn den gjorde.

Noen jenter, nesten alle jenter huskes også med et voldsomt stort smil. Du som hadde blå genser, sandfargede bukser, ei rompe jeg for alltid vil fantasere om og kjenne igjen på en mils avstand; du som hadde tannregulering, brukte tunga helt annerledes enn noen hadde gjort før og hadde capsen din feil vei, slik at noe av luggen din hang ut og gjorde deg tøff; du som hadde på deg brun høyhalset genser, snudde deg for å smile, snudde for å smile til andre, før du kom til meg og sa tusen takk og såvidt fikk et nervøst kyss; du som hadde rød bukse og ei annen rompe som har foreviget seg inn i utallige guttesinn, riktig nok trente du den på din helt egen måte - noe som fikk meg til å flire og smugkikke, selv om jeg bare måtte få ta på den hvis jeg ville; du som satt ved sida av meg på bussen og lot meg bli veldig kjent med deg, selv om du satt klemt mellom flere - før vi utforsket rom etter rom; du som brukte tannbørsten min; du som brukte tannbørsten min; og så du som nektet å bruke tannbørsten min, deg husker jeg aller best, du er jo faktisk verdens beste - noe du får høre hver eneste dag og vet godt, det håper jeg aldri går over; du som er modigere og tøffere enn samtlige, så pen at ingen argumenterer imot når jeg påstår at du er en soleklar 10'er; deg jeg ikke kjenner noe særlig, men som likevel våger å ligge akkurat der jeg vil at du skal ligge - før du plutselig ser opp på meg og jeg merker at du gråter, og du får meg til å føle meg så som en mann og en god person at jeg ikke våger annet enn å bli det; du som svarer litt tøft og er morsom å irritere, uvitende om at jeg vet det garantert kommer til å gå veien; du som knapt rekker å få i deg tequilaen i baren før du spør og er klar for noen tilfeldig valgte busker. Deg, deg vil jeg alltid vurdere andre mot - du er idealkvinnen.

Et sted måtte avsnittet avsluttes, akkurat det der kunne blitt ei bok i seg selv - og det er en modus om er bortimot umulig å komme seg vekk fra. Det blir i alle fall søte drømmer i natt.

STIL-cup var lenge et av årets høydepunkt, og noe av det jeg husker best var da jeg skulle bytte fra å være utpåspiller til å være keeper midt i en kamp, det var Arnstein Bakken som stod i mål før meg - og da jeg såvidt har fått på meg keeperdrakta og den venstre hansken får vi angrep i mot, jeg slenger meg til den sida jeg har hansken på - får tilstrekkelig kraft bak redninga, og returen tas godt vare på av en annen grønn Vestsidaspiller fra Bakken-slekta. Det største talentet, den mest rappkjeftede guttungen og den tynneste av dem alle.

På sykkeltur fra Kvikne til Toksefeltet på en svart sykkel, med enkelte innslag av røde streker og 18-gir. Kappkjøring og bratte nedoverbakker, sliting og tunge oppoverbakker. "Ei væt du kå'n Ole Bent gjor, æl?". Det er alltid verdt det.

Det er natt til første mai, og jeg skal bli full for første gang. Våren er varm, jeg har nettopp fylt 14 år og er på vei til et hus i gata mi som mamma og pappa er halvveis skeptiske til at jeg besøker. På menyen står limegrønne Tom Collins, to venninner som er tre år eldre enn meg, og en følelse jeg aldri hadde forestilt meg som så glatt. Jeg spurte venninna di om det var greit først, det var hun forholdsvis sikker på at det var. Grønt lys. Den neste kvelden og nå natt til 17. mai har jeg på meg gråe timberland-sko med svart tupp, lyse sommerbukser og en mørkeblå airwalk hettegenser. Jeg blir for første gang en lillebror du virker oppriktig glad for at du har, og jeg er stoltere enn en hane.

Så over til den nye bokidéen min. Denne gangen er arbeidstittelen "En dag i totiden", derav tema for verket. Siden det er så vanskelig å skrive langt nok kommer det til å være flere hovedpersoner, korte kapitler, og mange historier. Jeg gleder meg til å begynne skikkelig og se hvor det går veien, mye for å pleie den schizofreniske ånden som er så god å ha over seg.

Litt om mat

2009-03-25T16:01:00.004+01:00

Jeg var på butikken i går, eller om det var forrige dagen - det går litt i surr når en ikke deltar i, med og rundt vanlige aktiviteter - for å kjøpe pålegg. Hørte sjokonøtt ble nevnt her om dagen, følte meg nostalgisk og gikk selvfølgelig til innkjøp. Tenkte så at jeg naturligvis måtte ha noe å supplere sjokonøtta med, og hva var vel da mer naturlig enn sjokade. Nesten like nostalgisk, på overnattingsbesøk som 9-åring, og uendelig fornøyd med å få bestemme hva jeg fikk ha på skiva selv. Minner.

Før det gikk i brødbakst har det, for å være helt ærlig, gått mest i tannkjøtt om dagen. Kroppen er jo så fin med det at den heler og fikser seg selv, og det kjennes i grunn litt godt å gå rundt og bite seg selv i munnen. Så det har stort sett vært frokost, lunsj, middag og kvelds dét - tannkjøtt. Eller heter det tannkjøtt bare rundt tenna? Dit kommer jeg ikke til, i tilfelle, har aldri hørt at noen har sagt munnkjøtt om det som ligger rundt munnen, bare på innsida. Mulig jeg får innføre det om det ikke allerede eksisterer.

Det handler jo til syvende og sist om å være fornøyd, eller glad i det man gjør. Og det er jeg, av og til. I mine beste stunder, slik jeg er når jeg er så sprø og blande sjokonøtt og sjokade på brødet jeg fikk gratis etter årsmøtet på Landås i helga. Smaken, som vel egentlig ikke kan sammenlignes så veldig med ei blanding av gul og rød saft - som vel alltid har vært den ultimate favoritten om en ser bort fra cola og solo på barneselskap, var i alle fall helt grei. Og jeg var så fornøyd en bare er som unge, når en får det en peker på og enda litt til.

Ellers tenkte jeg på, etter møtet i helga og ved en tilfeldig konfrontasjon (samtale ville alle andre valgt å kalle det) på busstoppet ved skolen nå forleden. Det var noe med selv-, og ikke selvinnsikt den gangen her, heller ikke selvoppfordrelse eller selvopptattet; men det å være stolt, i harmoni, fornøyd med den innsatsen en velger å legge i ting. Et nytt punkt jeg ikke har overveid så mye, men som fikk meg til å innse hvorfor og hvordan jeg legger ned så liten innsats i det jeg burde legge ned en langt større innsats i. For nå, etter jeg begynte å feile/gjøre det dårligere, har jeg jo ganske blankt driti i det. Gjemmer meg bak at det ikke har noe å si, og at det har enda mindre å si siden det har vært et bevisst valg.

Altså; så lenge jeg ikke presterer, forventer å prestere bra i noe - da gjør jeg ikke det. Mestringsforventning vil kanskje pedagogikkstudenter se her, ordet jeg hadde glemt helt til jeg nettopp skrev det. Det er slik at jeg ikke føler meg flink til noe lenger; det er faktisk ingen verdens områder der jeg føler at jeg virkelig stråler - ikke sammenlignet med andre som er så utrolig mye flinkere. Med alderen møter man andre som er så gode til enten det ene eller det andre, så innser en sine egne begrensninger - og som uambisiøs/ambisiløs jobber en ikke mot at det skal bli bedre. Så en drifter og lever, ikke i nuet for det er som oftest så som så med hyggen, men det handler om at konsekvensene blir forskjøvet, virkelighetsoppfatningen fjern og ingenting av det som har verdi står igjen med det. Og det er mi skyld, men jeg har ingen andre enn meg selv å rette det opp for.

Ja, jeg synes synd på meg selv. Hater meg for det, bruker det og tenker at det er leit. Tenker at jeg aldri skulle tillat meg at det ble slik, men slik sirkelen er akkurat nå trengs det noe så stort og kraftig for å endre tilstanden, at jeg ikke aner eller begriper hva det kan være. Jeg er ikke til å stole på, og det er nok det verste av alt. Holdningen "la meg være i fred" må forsvinne, det gjør den ikke av seg selv, selv. Så det blir et slags rop om hjelp jeg ikke på noen måte har lyst eller evne til å ta imot. Vis meg veien - gjerne en sti, gjerne i skogen, gjerne langs stranda. Hjerne; skjerp deg, fokuser - tackle hardt og gjør atter ditt beste. Gå i duellen, selv om du bare er litt over halvparten sikker på at du kommer seirende ut.

Det var den tida igjen

2009-03-18T11:21:00.003+01:00

Leste et innlegg i natt og dag fra Bergen her nå nettopp, kan på en måte ikke si noe annet enn at jeg kjenner meg veldig igjen - samtidig som jeg distanserer meg voldsomt, og håper at jeg aldri bli sånn. Slik jeg er, altså. And I quote:

"Eg angrer så jævlig på at eg begynte med dette her. Det her e djevelens preparat, for å si det rett ut, verken mer eller mindre ... Sånn, det var det. Der fikk eg det i meg. Ahhhhhh. Det e så deilig det her at eg vil ha det før eg vil ha kvinnfolk. Det e nesten så du får utløsning. Du går fra helvette til himmelen på ti sekund, rett i fra dødsjuk til kanonfrisk".

For det er akkurat nå, de få dagene i måneden da jeg faktisk har muligheten til å gå denne veien mellom de to antatte endemålene ved slutten; slutten av alt, som en på grensa til lengter etter når det står på som verst. Som når du morgenen etter står og venter på bussen, forbanner verden - snur deg rundt og har for niogåttiende gang bestemt deg for å røske deg selv i skinnet, ser bussen seile forbi og tenker med deg selv at; det, det gjør ikke noe, ikke i denne byen der det aldri regner katter og hunder, og der bussene kommer like tett som gode one-linere fra Tore Ryen en laber søndag. Om jeg har svikta igjen, ja? Selvfølgelig, til de grader, like mye som før. Jeg har tapt.

"Hadde eg hatt litt sterkere vilje, så hadde eg klart å komme ut av det her. Men den viljen min e litt for svak, når noen spør meg så klarer eg ikkje si nei. Hadde eg visst ka eg gikk til, hadde eg aldri begynt med det".

Ikke vær redde, kjære venner, livet er i godt behold - selv om helsa blir lovlig skrantende. Da handler det igjen om den pyramida, der bunnen skal og alltid må være dekka før de andre tingene blir viktige. Jeg begynner i feil ende, det er jeg fullstendig klar over - og jeg innser at det blir litt vanskelig med en så stor og brei topp, når den har et så smalt og skjørt fundament å støtte seg til. Hvordan det er mulig å være så klar over dette, samtidig som jeg fortsetter, det forundrer i alle fall en del folk. Meg selv inkludert, i alle fall sånn av og til. Ellers skjønner jo jeg det.

"Det gjør så godt når eg har det. Og det gjør jævlig vondt når eg ikkje får det. Eg har mye å fortelle deg, men det e vanskelig å konsentrere seg no".

Månedslinser (fordi det handler om å se)

2009-03-10T22:56:00.002+01:00

I går forsøkte jeg å begynne på et par romaner. Kommer alltid til side to eller tre, før jeg føler at alle orda er brukt opp. Så hvis den noen gang kommer er det i beste fall ei novellesamling - eller kanskje kunne jeg kokt sammen noe hvis jeg ble sengeliggende og bestandig måtte sitte foran en skjerm.

Det stagnerer så voldsomt med setninger. Setningene skal jo helst være ulike, slik at leseren stadig leser noe nytt. Etter å ha gitt opp forsøk og start nummer tre i går, to på bokmål og en på nynorsk, prøvde jeg å legge ekstra merke til hvordan John Grisham (helt tilfeldig at Pelikanrapporten var den nærmeste boka) bygde opp sine setninger. Jeg tenkte da at det var bra at det var John Grisham som lå nærmest, for setningene hans har jeg på en måte aldri lagt merke til, det er ikke språket som er grunnen til at hans bøker er bra. Han har bare gode historier, troverdige karakterer og god oppbyggning. En får et voldsomt hoppe etter Wirkola press om en skal etterligne andre, som er forfattere fordi de har et så voldsomt fint og frodig språk. Selv om det gjerne er de en (jeg) ser aller mest opp til.

Så på nynorsk heller jeg mot Ragnar Hovland, det blir typ barndomsfortellinger - artige vendinger og morsomme karakterer, noe som fører til så voldsomme forventninger på egne vegne at jeg gir opp. Det går ikke an å måle seg, og da føler jeg ikke det er noe vits. Det samme skjer om jeg drar på litt slang eller brei bokmål, litt i Ambjørnsen stil - det holder ikke mål, det faller gjennom, blir tafatt, kjedelig og forventet. Om jeg skriver slik jeg gjør her og nå; da blir det som om kroppen og fingrene er klare for slutten før begynnelsen og historia er skikkelig i gang. Konklusjonen er med andre ord at det er vanskelig, vanskelig å være flink - og når jeg da er slik som jeg er, og slik jeg sier at jeg er - så gir jeg helt enkelt opp.

Men jeg har jo lyst. Og det hadde vært utrolig morsomt, og kanskje trenger jeg ikke mer enn den helt riktige starten som enda ikke har kommet. Jeg får gjøre som J.K. Rowling, starte med navn og karakterer. Kanskje er det slik alle egentlig begynner.

Kvinnedagen

2009-03-08T16:54:00.004+01:00

Gratulerer med dagen, jenter :)

Ikke helt enda, men kanskje etter at stipendet kommer nå i mars skal jeg prøve meg med bilder. Har vært inne på tanken før, men altså slått den litt for fort fra meg. Som om noe har gått tapt fordi det ikke har vært bilder fra før, det har det vel strengt tatt ikke gjort, like fullt; det kan nok bli litt morsomt. Hvis de riktige bildene dukker opp.

Det er søndag, og på onsdag er det Raymond och Maria-konsert på Hulen. Oppmøtet der er selvfølgelig obligatorisk, og det spørs vel også om ikke leiligheten her blir brukt til det første vorspielet i historien. Kommer naturligvis ikke til å ta fullstendig av - og det blir nok satt et forholdsvis lavt tak på antall deltakere, men er overbevist om at det kommer til å bli nesten like koselig som konserten med Maria, Camilla, Staffan, Per, Johan og Mårten senere på kvelden.

Gikk nettopp inn og satt på den siste cd'en av nevnte band, og plutselig ble jeg sittende uten å skrive gjennom en hel sang. Ikke noe oppsikstvekkende sett i fra et stort perspektiv, men for min egen del ble det faktisk en heller sær opplevelse. Har kommet meg backstage etter her eneste Raymond och Maria konsert jeg har vært på så langt, men den gangen jeg kanskje har strevd aller mest var sist de spilte på Hulen. Da måtte jeg ha ekstern hjelp av Ole Henrik og kameraet hans, under dekke av å være HiBiscus utsendte for å dekke konserten.

"Det har etter hvert blitt en stor tilhengerskare av det svenske popbandet med de glade melodiene, og de dystre tekstene".

Gjøre det en tenker

2009-02-11T15:36:00.003+01:00

Det blir ikke til at jeg gjør det jeg tenker. Tror det handler mye om selvdisiplin, og der har jeg aldri vært direkte sterk. Har så utrolig lyst til å si at: "Jo, det har jeg" - men i realiteten er det vel gjerne slik at akkurat det med selvdisiplin kanskje er min aller verste fiende, og min aller største svakhet.

Hvor hadde jeg vært med selvdisiplin? Og er det så enkelt at det kan brytes ned til noe så enkelt, og et så fiks-ferdig svar som nettopp det. Det er slettes ikke umulig, for begrepet favner vidt og vil sikkert kunne dra med seg en del av de andre egenskapene mine som relateres til det; og heller ikke er av mine beste sider. En ting som i alle fall er sikkert er at jeg hadde fått gjennomført fler ting, selv om jeg nesten tenker at det kun er det siste året jeg virkelig har slitt med å få gjennomført noe som helst. Eller det siste halvannet året, etter at jeg drilla inn i hodet at jeg på død og liv skulle prøve alt jeg hadde muligheten til. For da ble det slik at jeg prøvde alle tinga som mangel på selvdisiplin tillot at jeg kunne få gjøre, og de tingene der jeg måtte ta meg selv i nakken eller jobbe for - gjerne gjennom kjedelige perioder, ble fullstendig neglisjert og oversett. Så det endte vel med at jeg gjorde mye av lite, og det mye eller lite, alt etter som - var ikke så forferdelig bra.

Fremdeles er Helleneset bosted for mine daglige eskapader, som stort sett kan summeres opp enkelt i: lite mat (hvertfall tilberedt på dette kjøkkenet), mye søvn (bruker faktisk gjesterommet og ikke hovedrommet), mye litteratur (tror faderullernta meg at jeg har lest bortimot 3-4 bøker i uka etter jul, sånn gjennomsnittlig), sporadisk jobbing som ringevikar (noe som heldigvis fører til mindre søvn).

Sensur

2009-01-27T23:28:00.004+01:00

Jeg skrev nettopp en blogg som ikke kunne publiseres. Det er over en måned siden sist, og jeg er etablert i Bergen. Nå sitter jeg på gjesteværelset til mormor, mormor er på Gran Canaria og jeg sjefer over leiligheten, og blomstene. De har det dessverre ikke like godt under mitt regime som under husets ekte herskerinne. Får håpe de overlever månedene, selv om de blir på grensa til ulovlig sultefora. Det er jo så tiltak.

Har begynt i ny klasse, og går for første gang i karrieren i A-klassen. Har begynt strålende de to første ukene med 75% fravær, det vil egentlig si 3 av 4 ganger borte - noen av bortimot logiske grunner, så det er kanskje ikke like fortvilende som det kan høres ut. Ellers har jeg oppfyllt i alle fall ett av nyttårsforsettene så langt, jeg har drukket mer. Selv om én gang i uka slett ikke er for mye, er det langt mer enn hva tilfellet var i Oslo og Tigerstaden. Det er verre med frokosten, selv om det også har tatt seg nesten kraftig opp. Hadde ikke lyst til å skrive nesten kraftig, men følte det ble riktigst av følgende alternativer; svulstig, halvveis, abnormt og knekkende. Her refereres det da naturligvis til føden. Delvis og -operum- var ikke alternativer. De riktige, selvfølgelig.

Det har blitt fortært en del bøker i det siste, tyngre som lette, heller ikke denne gangen klarer Hemingway å imponere meg bemerkelsesverdig. Har måttet ty til Bjørneboes en gang så omtalte verk fra fordums tid til å kose meg litt ekstra med (før internettet kom opp, og værsågod for den informasjonen), Poirot slutter aldri å imponere, nesten på lik linje med Harry Hole og Sigurd Johansen, en forsker fra NTNU og hovedpersonen i ene boka jeg fikk til jul. Knut Nærum har også fått pryde nattbordet en liten dag, selv om den boka var så tynn, lettlest og morsom at den knapt overlevde en tur i badekaret her på Brunestykket og Helleneset.

Og du får fremdeles sagt det: så jævlig som du får sagt det, så godt, riktig, treffende, annerledes og like fordømt viktig som du bestandig har gjort det. Takk. Eller faen. Jeg vet ikke, som vanlig, helt hva jeg skal si til deg.

Tatovering

2008-12-24T01:56:00.003+01:00

"Hun har bursdag på samme dag som Jesus"

Tru. Hvis e nønn gong sku fått me ei tatovering, da måtte den - på ænelan måte, ha omhandla nettopp det, tru. Aller hælst, å hvis e skull ti tatoveringa i dag, da hadde ho mest enten havna på æn tå underarmæn mine med bokstaver nedover, hæll sidelængs på brystet mitt. Om d nå skulle vorre ei anna tatovering enn tru, skulle d ha sti hjerte, eventuelt hjarte, å d skulle stått over - ja, akkurat der.

Sånn, nå har jeg vel fått sagt det jeg trengte å si på dialekt. Kunne sikkert fortsatt, men for å fortsette i god schizofrenisk ånd må jeg jo forandre den. Nå er det julaften, og i kveld skal vi skifte på å sitte ved siden av juletreet, rope opp og gi gaver til hverandre. Før var det bestandig pappa som leste alle, ei rolle han kjempa ganske hardt for å ha. Og ei han trives i, noe vikarkarriera som bingovert kanskje sier litt om. Waow - d her virka så fremmed etter at e starta med å skrive dialekt. Sorry bokmål - men d e itte din dag i dag.

Angående tatovering, d e jo någgå e ælder har sett for me at e verken kom t å få - hæll for den saks skyld få lyst på, da ville e jo berre tatt ei. Men her om dagen slo tanken me att, akkurat som om den va ny. Å e fekk lyst på - å e fe lyst på tru, fordi e har så lyst t å tru. På någgå Gud-ish, Allah-aktig - hæll någgå Buddha-Nirvana-Krishna-Shiva-UFO-hemmelighetskremmeri. E tru så voldsomt på krefter, itte på skjebnen som en krefte, men på tanker som krefter. Hvem tror du den finner?

Nynorsk

2008-12-14T01:13:00.003+01:00

Eg har ikkje skreve nynorsk på aldri så lenge. Sett bort ifrå den natta eg sat oppe og prøvde meg på romanen min, den som aldri vert til noko - den som aldri kjem til å bli på meir enn sju sider i Microsoft Word og refusert allereie ved synet av tittelen.

Problemet med å skrive på nynorsk nå, kanskje enda mer enn før, er at jeg blir så usikker på hvilke ord det er naturlig å bruke i ulike sammenhenger. Var det noe jeg sleit med, i alle fall etter jeg slutta på videregående og plutselig fikk dritstrenge lærere, var det "Word Choice", en av mange ulike feil vi hadde i engelsken. Og det var i og for seg fett nok det, jeg er jo - eller var nok sikkert enda mer, interessert i ordvalg - både for å få bedre karakterer og for den gode grunnen, å utvikle mitt eget språkforråd.

Nå er det lørdagsnatt, og jeg var egentlig veldig klar for å gå ut. Jeg hadde kledd meg opp, gjort de nødvendige forberedelse - men fant til slutt ut at jeg hadde glemt igjen lommeboka mi med all legitimasjon hjemme i Kirkeveien. Så da tenkte jeg, som vanlig da slike ting oppstår, at det var en mening bak det - at jeg nok ikke skulle ut, at jeg heller skulle hjem og sitte på msn for å forstå nye ting og sette mine grunnverdier, jeg drister meg faktisk til å gå så langt, i et annet slags perspektiv.

Her om dagen leste jeg mine tidligste blogger, og helt ærlig - jeg liker de uendelig mye bedre enn de jeg har skrevet i det siste. Første tenkte jeg, som naturlig var, at det var på grunn av lengden - og at jeg ved hjelp av den fikk sagt mere i de tidligste. Det er riktig. Jeg sier mer - og selv om jeg nå sier det jeg sier i de seneste bloggene, noe som ikke alltid var tilfelle i de tidligste, er det likevel mer substans, mer mening, rett og slett mer å finne i de tidligste - både hvis du vil lære meg og hvis du vil lære verden.

Så i dag/natt, blir det et slags poeng for meg å skrive så langt som overhodet mulig. Ikke fordi jeg klarer å få fram så mye av det jeg har på hjertet - jeg har nemlig begynt å reservere meg selv mer, (her er nok hele poenget - jeg skrev det uten å tenke meg så voldsomt om, men det er sant) - og følgelig blir det tyngre å skulle si noe om hva en tenker. Jeg verken restaurerer eller reserverer meg selv, det er et siste ord som passer langt bedre - jeg sensurer meg selv.

Angående selvsensur, nå har jeg netttopp nappa ut linsene mine, og kommer derfor til å skrive resten av teksten uten å se på skjermen. Hva det vil gjøre av nytte vet jeg ærlig talt ikke, men kanskje vil den ekstra muligheten til å slette igjen, gjøre sitt til at jeg nok en gang kan skrive en blogg jeg ved et senere tidspunkt kan lese og tenke at jeg vinner noe ved å se over. For det har vært tilfelle, jeg har følt en slags stolthet over det jeg har skrevet, de rådene jeg har gitt (de gangene det har vært noen og selv om jeg ikke har klart å følge de selv) ----- NEI NÅ, nå blir det mye vaaaas her.

GOD NATTTTT!

Tastetrykk

2008-11-27T18:53:00.005+01:00

Han gikk nedover gata og frøs på ørene. Høsten kom tidlig, vinteren kom tidligere og våren kom ikke før om et halvt år. Hendene i jakkelommene, og kroppen varm av en dusj han tok for tjue minutter siden. Han var svimmel igjen, i det han stod opp av senga. Alt var tiltet mot venstre, og han hadde støttet seg til dusjkabinettet. Blodsmaken fra de åpne sårene i munnen var blitt en slik vane at han ikke tenkte på det lengre, mangelen på god søvn det samme. På andre siden av veien så han et eldre ektepar som var ute og gikk tur, hver med sin egen stokk. Han prøvde å få øyekontakt med dem for å hilse.

Framover, framover, framover - tenkte han, det gjør ingenting, det går bra.

Bakken var fylt av blader fra trærne, noen oransje og andre gule. De grønne hang, selv om kuldegradene kom oftere og oftere. Til slutt må de også gi tapt, miste farga si og ende på marka. En hund uten halsbånd løpte løpsk, mens den bjeffet ivrig og lette etter noen å leke med - og han kjente på sin egen tvil til hunder. Han hadde hatt fingeren i matskåla som liten.

Jenta

2008-11-13T19:43:00.003+01:00

Jeg er hjemme og har lett i bokhylla etter noe å lese; etter mye om og men fant jeg omsider ei bok jeg hadde skikkelig lyst til å lese i - mamma har ei stor alfabetisert bokhylle, så det skulle i grunn bare mangle. Dagens quiz, hvis noen skulle være interessert i det, må være å komme med forslag om hvilken bok jeg gikk for, det skulle ikke bli altfor vanskelig.

Men hun forstod ikke hans dype mening, hun svarte ikke. Å, men det var slik en dyp mening.

I dag har jeg blitt grepet, gruppt, grupi, grapa, groppe. Og jeg trodde det skulle bli enkelt å skrive om hvor fantastisk det er, når andres skriverier griper en på den måten, hvor en blir sittende og lese de samme setningene gang på gang, funderende over hvor mye det går an å si med lite. Det gir håp og tro om at alt ordner seg.

Hun skulde bare vite at det var til hende og ingen anden han hadde skrevet dikte, allesammen, endog det til natten, endog det til myrånden. Hun skulde aldrig få det å vite.

Augom mine!

2008-11-05T16:40:00.002+01:00

E så længje sea e har skrivvi nå, at e fænn ut at dæinj ænaste måtin å få skrivi nå' på, va å bruke mær dialekt enn før. Å gjænne overdrivvi, slekk at færrast mule skjønne k e si. Apropos skjønne k e si, prata v e dame frå "doktorre utta grenso" her om dagen, ho skjønte hællan itte k e sa - itte fordi e prata på dialekt, men fordi e prata innover. "Nei takk, tru itte e gidd større e ... faktisk, sorry men" .. Ho ga se itte, så e sa mange andre ting ho itte forsto au. Tru døm må bli ganske frustrerte.

Ællers. Så går d my i d vanlege, e slit med orden. Å nå i d siste har e slitt nå voldsomt med atferd au. Tru faktisk d e så ille at e ville fått mær enn ei bemerkning å (eigen melding) i karakterboka. D e litt rart med nønn ting, som du har gjort længe, men plutsele går d opp for de at døm tinga faktisk e irriterandes. Itte artige, kun veldig irriterande. Beklager t ælle berørte.

D lufte nesten blodpølse frå kjøkkenet å inn på rummet t Raffern der e sitt nå. Å e fe lyst på blodpølse, någgå e bestandig har hatt under "mat jeg hater"-kollonna. Da e e sulte. Sulta skræv e fysst, men redigerte d bort. D kunne like gjænne stått.

Ende nok en gong opp med å skrive ting e itte hadde bestemt me for på forhånd. Skulle vel itte skrive om någgå spess, kanskje, mær om åff... Nå fe e e itte me t å skrive om d hæll. E ska fadertamehællereinneime!! Å DU HÆLL KJEFTEN DIN! Oss ska ver stille ilag, utta å gjer någgå. Hør'u! Hør'u?

Å leve uten ...

2008-09-20T21:55:00.003+02:00

Inspirasjon.

Noen tema blir gjengangere i bloggen min. Inspirasjon kommer i de fleste; jeg mener inspirasjon kanskje kan være det viktigste. Sånn sammen med engasjement, oppriktighet, ærlighet, motivasjon og det å gi av seg selv. Det er kanskje fire/to/fem sider av samme sak.

Det inspirer meg når andre er inspirerte, det er bare det at mange er inspirerte, men noen inspirasjoner er bedre enn andre. Sånn fra et objektivt, saklig og fornuftig perspektiv, mens den usunne inspirasjon gjerne er litt mer forlokkende - i alle fall i perioder der en har inspirasjonen delt opp i bolker, som når en holder på med nettopp den tingen. Det handler om et slags fullstendig liv i nuet, der i det ene sekundet - da fire ekstra raske og tunge pulsslag merkes mot halsen og på innsiden av håndleddet. Jeg gjør noe ulovlig, jeg gjør noe fantastisk, jeg vil bli husket for det her, jeg vil hjelpe meg og deg, jeg vil hengi meg fullstendig - jeg har solgt meg selv og må jobbe steinhardt for å vinne meg tilbake.

Kan du ikke hylskrike, være avhengig - rekke armene i været, innoverhikstgråte, legge armene rundt halsen, stole på og vite: her er jeg trygg og vil bestandig være det, her er jeg akkurat det jeg er, på randen av ødeleggelse og i fullstendig alarm, helt avslappet. Slapp av, det ordner seg, det ordner seg; hva var det som skjedde?

Ikke lyv, ikke nekt andre i å komme nær, stol på gode intensjoner og vær herlig naiv.

Mens jeg venter på å sovne

2008-09-04T12:47:00.002+02:00

Jeg legger meg og trekker dyna over hodet. Da kan ikke trollet komme og ta meg. Lampa er et menneske som våkner om natta. Jeg må bruke litt tid i skjul, slik så det gir opp og angriper noen andre. Det er varmt under dyna.

Jeg er oppe og lampa er blitt lampe igjen, nå henger hun i taket uten kropp. Puste inn og ut, det er godt å bestemme selv når en skal puste, troll tar fra deg det. Det sluker; som ei Hufse.

Kom og hold hånda mi, er du snill: kom, kom og legg deg på skuldra mi. Like naken som meg.

Tilværelsen

2008-08-29T21:56:00.002+02:00

Jeg gjør ikke veldig mye om dagen. Ikke sånn på dagtid, i alle fall. Gjør helst ting på natta, og da i Oslos underverden. Det er ikke lenger tvil: jeg er en "lille banditt".

Nå har jeg da hatt rom i Oslo i en måned, og planen var opprinnelig å komme meg så fort som mulig i arbeid, da fortrinnsvis i en barnehage. Jeg har sett etter jobber i barnehager, og de finnes - de finnes faktisk i sleng, og jeg har da også vært på intervju i en av dem. Der fikk jeg senere svar om at stillingen var besatt av en annen, jeg hadde altså ikke prestert godt nok på intervjuet. Det er i og for seg ikke det merkeligste her i verden, med tanke på at jeg var våken fram til intervjuet klokka 13:00 på en tirsdag, men det er da likevel den første jobben jeg har hatt lyst på og søkt på som jeg ikke har fått. Jeg har tenkt mye på dette i ettertid, og for en som ser etter tegn i hverdagen ser jeg, (kanskje ikke fullstendig, men i alle fall delvis), på dette som en andre sjanse til å begynne med noe annet. Spørsmålet er hva, og det har fremdeles ikke dukket opp et nytt og bedre alternativ. Så det blir jobbing i barnehage, det blir nok mest sannsynlig det.

Etter det har jeg vært en tur i Bergen, først og fremst for å jobbe som dealer på pokercruise mellom Bergen og Newcastle, for så å bruke den påfølgende helga på besøk hos gamle kjente. Det var virkelig en ny følelse, nå som jeg ikke kunne reise hjem til meg selv for å sove når jeg følte for det. Jeg har flytta, jeg bor i Oslo.

Akkurat nå er jeg hjemme på Vinstra for å sparke fotballkamp. Vi ligger fremdeles tredje sist i 4. divisjon, og det er to lag som rykker ned. Det er viktige kamper hver eneste helg, så nå må vi bare stå på og jobbe så hardt at vi bevarer plassen, slik at Vinstra får overta Frons plass i divisjonen neste år.

Det einsame treet

2008-07-12T15:14:00.002+02:00

På ungdomsskolen satt jeg av og til ved vindusrekka. Alle sitter vel ved en eller annen anledning ved vindusrekka, så det ligger i og for seg ikke noe dramatikk i akkurat det. Vindusrekka var heller ikke den bråkete - jeg vil faktisk driste meg til å si at det ikke var noe spesielt med vindusrekka, den var helt lik rekkene i midten, og den ved døra. Når jeg likevel nevner nettopp denne vindusrekka er det på grunn av utsikten, den fantes selvfølgelig fra resten av rommet også - men da var det litt spesielt å sitte nærmest vinduene, en ser tross alt (i de fleste tilfeller) bedre dess nærmere enn er det som skjer, situasjonen, bildet - hva det måtte være.

Fra vindusrekka var det særlig ett tre jeg la merke til. Det einsame treet. Jeg tror faktisk jeg var på nippet til, eller kanskje skrev også - jeg husker ikke helt, en stil på tentamen om dette einsame treet. Det står på et jorde i Ruste og er helt alene, langt i fra alle andre tre. Treet i seg selv er ganske kraftig, og typen tre gjør at det ser nesten sirkulært ut, merkelig nok. I det einsame treet klarte jeg av og til å finne trøst, de gangene jeg tenkte det var greit å stå litt utenfor de andre treene, litt utenfor skogen - så lenge en var så fin og sirkulær, grønn og livlig.

I dag er forresten glasset halvtomt. I dag blir en opptur etterfulgt av en nedtur og ikke omvendt. Det må være viktig å få forandret den rekkefølga, det har noe med livet å gjøre. Det står et einsamt tre utenfor rommet mitt her i Sandbakkvegen nå. En ser det kanskje enda tydeligere fra Torgers rom, men det er jo der jeg tilbringer mesteparten av tida her - så da er jo ikke det så farlig. Det er ei bjørk, for de som måtte lure. Hadde den setningen vært bedre om den var formulert slik: Det er, for de som måtte lure, ei bjørk?

Ellers blir det jobbing. Og det jeg sitter og lurer litt på er hvor mye jobbing det skal være. Jeg har nesten lyst til å jobbe altfor mye - så lenge det er jobber jeg trives med. Så si at jeg får to jobber, en som gjør at jeg må stå opp tidlig, og en annen som gjør at jeg må legge meg sent. Jeg har litt lyst på en fridag i uka (ikke mandag eller fredag), i tillegg til helga, så om det hadde vært noe med 10-12 timer fire dager i uka - da hadde jeg sagt "smashing, og takk skal du ha!"

Sandbakkvegen 1

2008-07-01T22:28:00.004+02:00

Gutten het Haakon. Nok en runde med selvransakelse, ingen nye funn - kun gamle. Som vedvarer, blir og forsterker seg. Jeg skal forfølge drømmen, jeg skal være Santiago - ende opp ved Pyramidene, vende tilbake til drømmedama (ja, i dobbel forstand for helvette!) med 10% av gevinsten og fullføre. Nå har det begynt, jeg har prøvd å falle noen av de 7 gangene - og snart er den 8 oppreisningen fullendt; og jeg kan gjøre det jeg aller helst vil, ønsker, har mulighet til og forsøker på. Hvor lang er kvikksanda, hvor bunnløst kan ting være? Selvdestruksjon. Beklager, en må skuffe. Beklager; det gjør ingenting.

Begynnelsen. Barneskolen? Ungdomsskolen? Videregående? Folkehøgskolen? Engelsk? Lærer?

Jeg hater å tape. Jeg hater å vinne. Jeg hater å vinne? Er det her det ligger? Hvor er feilen? Klarer jeg ikke være en god vinner? Dette er på grensa til å være en ny tanke. Dette er på grensa til å være en ny, banebrytende og ekstremt viktig tanke. Jeg hater jo ikke å vinne. Eller? Jeg gleder meg ikke over å ha vunnet like mye? Fordi det alltid går an å vinne mer? Ja. Det går alltid an å gjøre det bedre. Men etter 22 år med forsøk, der ingen - INGEN - av dem har blitt gjennomført 100%, har jeg faktisk ikke vunnet noe som helst enda. Altså; det jeg må gjøre er å forandre tankemønstrene mine rundt det å vinne. For vinningens skyld. I alt.

Forutsetningene for å vinne må naturligvis være til stede. Her ligger en annen utfordring. Jeg skal klare å gjøre det jeg vil nå. Tenk så godt det hadde vært å få til det jeg tenker jeg vil. For alles del.

JEG VIL HA MATEN MIN SERVERT! GG FHS!

2008-06-10T12:43:00.003+02:00

For the first time in a very long time - I am tempted to express myself in another way than I usually do. Nei, egentlig ikke. Ich finde es ganz einfach ein bisschen schwierig. Nå ble jeg plutselig usikker på den tysken også, mais c'est pas grave - jeg har jo tross alt ikke sagt noe på ei stund, verken her eller andre steder.

Eller, jo. Men samtidig ikke - ei samtale blir liksom ikke det samme om den foregår mellom mellom én person. Det er mørkt ute i dag, i går regna det. Jeg var på fotballtrening på Paradis, der er det grusbane og jeg fikk grusansikt og grushår. Selv om jeg er sjuk og sikkert burde stått over. Vanligvis ville jeg trodd at grusansikt og grushår var bevis på innsats - så jeg ville sikkert vært fornøyd med treninga om jeg hadde sett meg selv i etterkant, uten å ha sett meg selv i kant; so to speak. Der var forresten beviset, jeg blir lærer - selv om det blir Oslo og bibliotekfag. For real.

Det er jo et slags skjold det også, plutselig å skulle si alt på andre språk. Ser den (nå ville ikke Marit Knappskog likt meg, begynner flere av setningene litt for midt inni etter hennes skjønn), men av og til kan ting bli mer presise om de blir sagt annerledes, nesten fremmed. Tankespinn uten flyt og rytme, uten frokost og med feber i kroppen. Parabolen vår tåler ikke regn.

Planen for sommeren? Jobber ut denne uka i Bergen. Henger og slenger fram til juli, hjem for å jobbe på countryfestivalen 2. - 6. juli, rom i Kirkveien 145, 0169(?) Oslo fra 15. juli, Nice fra 31. juli - 5. august. Semesterstart.

Om å gi faen

2008-05-21T18:13:00.003+02:00

Dette er opprinnelig en gammel blogg, hentet fra spacebloggen min. Leste gjennom noen av de gamle bloggene der, og denne vil jeg alltid kjenne meg igjen i - selv om den kanskje ikke gjelder like mye akkurat i dag, som det den gjorde da:

Likegyldighet
Først limer jeg inn en definisjon av likegyldighet. En definisjon jeg ikke har skrevet, men som jeg sier meg enig i fordi noen som sikkert har mye mer peiling på det området enn meg har skrevet for lenge siden. Den har sikkert blitt sett på av flinke folk etter han/hun igjen, og sikkert kjempekvalitetssikret/dobbeltsjekket - I don't give a fuck. Den kommer, den tanken. Hele tiden - I don't give a fuck, for jeg er en fin fyr selv om jeg er litt likegyldig i dag. Jo, den jævla definisjonen. Faen også - jeg må faentameg skifte vindu, jeg får ikke gjort det i akkurat det jeg driver med nå. Her er den jævla definisjonen: Den kommer ikke enda, søkte på likegyldig og fant evighet, likegyldighet fantes ikke i det hele tatt. Må prøve et annet sted.

Men helvette da! Var ikke på caplex heller. Hva svartekukhelvette sier det for noe? Og hvorfor i svarteste banner jeg så jæævla mye nå. Hva er det? Hva ER det? Er det virkelig den pokeren? Joda, den er med. Hvilke andre ting er med? Hvilke andre ting er det som irriterer meg, UTEN at de irriterer meg - for jeg gir ganske faen. Men jeg gir ikke riktig faen, eller jeg gir riktig faen - men ikke slik riktig faen som det bad boys som får fine damer gjør - jeg gir riktig faen som skaper faen. Faen også.

Jeg er sulten, men gidder ikke lage mat. Jeg vil trene, men trener ikke - har ikke noe fotballag, men bryr meg ikke så mye. Skal på møte på Landås om 15 minutter, men klarer ikke mobilisere. Vil smile, men det blir skeivt. Skeivt smil uten glimt i øyet, det er et forferdelig stygt smil skal jeg si deg. Overrasker meg selv med i hele tatt å skrive en blogg, det tar jo tid.

Slik. Da skulle det bare være å kommentere. Eller ikke, alt opp til deg.

Om å ta bloggen et steg videre.

2008-05-13T21:04:00.002+02:00

Jeg lurer litt på å komme med kommentarer om andre ting enn det som hender meg selv i bloggen min. På en måte kunne det sikkert vært fint å se hvordan det hadde vært, men samtidig føler jeg ikke det hører helt hjemme her. Så et alternativ er å lage en ny blogg - en som handler om andre hendelser, men til slutt det samme. Hvordan gjøre verden bedre.

Ellers kunne det jo faktisk være ganske greit å sprite opp bloggen med litt bilder innimellom, kanskje illustrasjoner eller bilder på andre måter enn i språkform.

Det hadde ikke vært artig, det hadde faktisk vært direkte kjedelig å miste meg selv på grunn av et ønske om å kommentere andre enn meg selv - den må jeg faktisk tenke litt på, forresten, det er vanskelig å være like bevisst verden. Noen ganger må man jo bare innse at man ikke kan påvirke alt, selv om de endelige resultatene blir påvirket av alle - hele tiden - alltid.

Biltur

2008-05-12T22:57:00.003+02:00

En feil sving. E16, ikke E39 - ungdomstabbe. Fartsgrenser, forbikjøringer, mangel på støtdempere og sulten mage. Filefjell, økonomisk kjøring og bensinstasjon på Vang. Piano, ("Haakon - du skylde me tålv krono for en TROPISK å en DUO!"), Go' morgen og vann. Ignorerte veisperringer, oppvarmet taco og familie. Fronkamp. Besøk, tur til nattoget og skyss.

Mer familie på vei, ikke mitt eget rom - men mitt eget rom likevel, Ottakamp og pysje med alt, golf på driving range med morfar som Tiger Woods. Historier og øl på Amundsen, mer øl og cognac på bursdagsfest; Kolonialen. Bakt potet, drosje ("ja, é e der på é kvarter, femten minutt") - genialitet av ypperste sort og mer halvdårlig søvn.

Trang hjelm, levende tunge, klær og etter hvert bunad. ("Oheei, e du heme au, altså?"), konfirmasjon på fremste rad, ("vi velsigner deg, Torger Møller Wahlquist"), mat, P for Popcorn og mer golf. Nesten 200meter på det beste, men ikke helt. Mer kaker, kortspill, film og seierherre.

Slik har denne helga gått for seg; i korte trekk.

Søvn

2008-05-05T22:29:00.003+02:00

Det blir nok en diskusjon om hva som er viktigst, hvorfor det er viktigst - og kanskje litt om når det viktigste viser seg som det viktigste av alt. Innfall; er en film på i bakgrunnen her, og en fyr tegner på seg en fake Hitler-bart. Det får bli inngangsporten i dag. Det motsatte av viktig, der det viktige for den for alltid viktige mannen var noe uviktig for alle egentlig viktige. La oss ta en del folk for å gi mer til andre.

Jeg husker ikke hvem som sa at det var en typisk norsk holdning, den jeg har - og som jeg deler med så mange andre; "at for å kjenne virkelig glede, må en ha kjent smerte". Du kan ikke ha det éne uten å ha kjent det andre. Det fikk meg i grunn til å bli litt uenig, men samtidig - det er vel nettopp hva jeg driver med nå. Om å drite seg ut, litt i en stor sammenheng, større i dag og ei god stund framover. Du skal ikke droppe ut og bestemme deg for ikke å ta eksamener i april. Det burde være uhørt, det er steinhakkandegale/rivruskendefeil; det var, når alt kom til alt, det eneste og viktigste valget jeg kunne ta.

Mitt ønske, mitt største ønske - en må bruke så store ord, det er å være uavhengig. Og det kommer vel, det har holdt på lenge, det vil fortsatt være. Men jeg ser at uavhengighet er avhengig av ting, og det gjør det irriterende. Det hadde vært helt, helt fantastisk å gjøre noe så fullt ut som overhodet mulig - å være ekstremt ekstrem i en form som funker. Jeg er ikke redd for å være meg selv, jeg er heller ikke redd for at alle andre jeg kjenner er så redde for å være den de er, jeg er bare redd for at den vi ønsker å være ikke er et resultat av våre egne erfaringer, men at vi baserer så mye på andres oppfatninger. Det er viktig å oppleve ting selv: å gjøre dumme ting, å gjøre vonde ting, å gjøre gode ting og å gjøre ting du vet du ikke skal gjøre. For det gjør nemlig at du vet, du har erfart og du får, enten du vil det eller ikke, et annet forhold til deg selv, til andre, til alt.

Hvis det ble belærende er jeg lei meg; men for å bruke det jeg akkurat har sagt, jeg prøver bare - jeg gjør et forsøk. Jeg vil komme til å forstå bedre.

Her ligger Haakon

2008-04-13T14:01:00.003+02:00

(Bildet er en illustrasjon på hvordan dagene går. Hvordan jeg vil de skal gå. I stedet for en fyr som prater om golf på tv burde det kanskje vært en fotballkamp, og i stedet for dobbelahaakon.blogspot.com burde det kanskje vært programvare fra bet365 eller betsson).

Det er søndag og jeg var ute i går. Fotballkamp senere i dag, en kombinasjon som ikke alltid er av de heldigste. Jeg kommer ikke til å gå ut dagen før seriestart. Ikke for dét, formen er i grunn ganske ålreit. Slik med tanke på at det er søndag, klokka er 14:02, jeg la meg 03:13 - med en tanke om at ting må ordne seg.

Fokuset er så tydelig feil. For det blir alltid til at jeg leter etter ting som ikke burde vært nå, i stedet for de som skal være. Slik er det ofte. Det blir litt sånn; "jeg har ikke vært i London, dit må jeg" - ikke "jeg vil til London, der har jeg ikke vært". Halvtomt/halvfullt. Halvtomt.

Og det er så lite som skal til. Jeg ville. Jeg vil. Jeg skal ville.

Jeg jobber på biblioteket

2008-04-03T17:42:00.002+02:00

Vet jeg har skrevet om jobben min på biblioteket tidligere. Den som er verdens beste, slik hvis du klarer å motivere deg for å sette bøker ut på forskjellige hyller. En skulle kanskje tro at det er veldig vanskelig å motivere seg for det; det å sette bøker ut på forskjellige hyller. Det er i grunn en drøm. Jobben som studentvakt på biblioteket er helt enkelt den beste jobben jeg har hatt.

Slik som nå. Noen vil gjerne argumentere for at de liker arbeid der de merker at de arbeidet, der de hele tiden gjør noe slik at tida går fort. Selv argumenterer jeg for, særlig i andre humør enn det nåværende, for at jeg må ha et yrke der jeg føler jeg sier noe, der det jeg gjør betyr mye for en annens hverdag. Det er greit; jeg ser poenget, forstår det og aksepterer det. Men det er nå en gang ikke slik at du må bli overbevist om en sak, selv om du er med på og forstår motpartens argumentasjon, eller andres meninger om de skulle avvike fra dine egne.

Klokka har akkurat bikket 18 nå, og jeg har vært på jobb i tre timer allerede. Tida har gått fort, enda jeg har vært alene på jobb. Vanligvis er vi to, og da er det enda bedre å jobbe her på verdens beste jobb. Det er på grunn av denne jobben jeg vurdere bibliotek- og informasjonsfag i Oslo neste år; men nå har jeg saktens nesten blitt motivert for enda ett(!) år i Bergen også. Drama er jo tross alt praktisk, og det vil forhåpenligvis vike litt fra nettopp det jeg har blitt så lei av. Så akkurat nå, og de siste dagene bikker det nesten mot at jeg står på her. Jeg har valget mellom to personlige seire her: den ene seieren er det å tillate meg selv pauser i studiet. Ikke for det at jeg studerer så ekstremt hardt, men det å innse at jeg ville blitt en bedre lærer om jeg kom sterkere tilbake ved et senere tidspunkt. Den andre seieren vil være å fortsette utdanningen; jada, et år er lang tid - men jeg har da tenkt å bli ganske gammel også. Da hadde det vært fint om jeg kunne si til meg selv:

"Jeg slet noe voldsomt med motivasjonen i det tredje året mitt på lærerhøgskolen, men vet du hva - jeg bestemte meg for å jobbe mot det, og avsluttet det siste året mitt som det aller beste".

En dag

2008-03-25T19:38:00.002+01:00

Klokkealarmen piper. 07:45, jeg er uthvilt - reiser meg delvis opp i senga og slår på lyset før jeg legger meg ned igjen. 7C. 3 timer som vikar og så hjem. Vi har ikke brød, vi har ikke melk, vi har ikke nudler. Jeg står opp; klokka er 8:15 og jeg drikker vann til frokost.

13:00 og skoledagen er ferdig. Sulten begynner atter en gang å melde seg, det er begrenset hvor lenge et par yoghurter fra kantina holder. Jeg ligger bak en bil som kjører 10km under foreslått fartsgrense, tipper på pensjonist, men kjører forbi i det andre feltet og får se ei dame. Enten eller. Ved Lagunen er det som vanlig litt mer trafikk. Ikke urovekkende mye, sikkert litt mindre enn vanlig, men fremdeles en del.

Hjemme venter sofaen. Do først. Alltid på do med en gang en kommer hjem, obligatorisk. Tenker på morgendagens pedtimer og på hvor tunge de blir uten frokost. Ser for meg resten av dagen og tenker på hvor lang den er, hvor lenge ett minutt er og hvor lite tid som skal til for å gjøre mye.

Fest

2008-03-19T18:35:00.005+01:00

Inspirert av Henrik; denne dagen er det min tur til å få besøk.

I det telefonen ringer og jeg skal til å svare tipper jeg selvsikkert på Allison Stokke, hoppejenta med de gode gripehendene. Selv om det ikke var Allison denne gangen blir jeg ikke lei meg, det var Gry Nora Møller som ville dobbeltsjekke tidspunktet for pizzaleveransen. "Jada, mamma, 21:00 er helt riktig. Kjempefint, takk skal du ha". Carmela Soprano står ved siden av meg og fniser, hun har allerede funnet sin samtalepartner for kvelden, en rødkledd Susan Ward. Hva de har til felles og velger å konversere om aner jeg ikke, men det aner meg at Susan spør om råd på kjøkkenet.

I bakgrunnen hører jeg Cecilia Vennersten, hun inviterte seg selv i siste liten. Typisk henne, aldri å skulle binde seg til avtaler. Det ringer på døra og jeg går for å åpne, det er besøk fra Sverige; Jonna og Karin bestemte seg for å komme likevel, da de hørte at Lindsay Lohan tok turen. Jeg får en sms av Scarlett Johansson, hun er snurt fordi hun ikke hadde fått noen innbydelse. "Javel", tenker jeg, snur meg omkring og high-fiver med Anne Gro fra Nissene på låven, for dagen kledd i et litt for kort miniskjørt.

Jeg setter meg ned og snakker litt med Lindsay. Hun sier hun aldri har møtt noen som har forstått henne på den måten jeg gjør, hun er meg evig takknemlig og lover aldri å gjøre noe dumt mer i hele sitt liv. "Selvfølgelig", sier jeg og kysser henne på kinnet mens jeg samtidig stryker henne over armen, hun ser bort, ser tilbake på meg og blunker med øyet slik bare hun kan gjøre. Camilla fra Raymond & Maria har sett oss snakke sammen og tramper bort til meg, tydelig sjalu. "Hun er da ingenting i forhold til deg", halvlyver jeg og drar håret hennes bak øret. Hun smiler tilbake og kysser meg entusiastisk på leppene, før hun legger hodet inntil brystet mitt og holder rundt meg. "Hur mycket jag än tar finns alltid lite kvar", hvisker hun tillitsfullt og sniker seg bort.

I fem sekunder må jeg ta en tenkepause og tenke over alle inntrykkene, undrende på hvordan jeg kunne havne i en slik situasjon. Det er Reese Witherspoon og Catherine Zeta-Jones ikledd bikini som får meg ut av transen, der de sammen fører meg ut til svømmebassenget med en allerede ventende Jessica Biel trippende på kanten. "Hvor er Haakon", hører jeg inne fra huset. Det er Ida Elise Broch som er bekymret for at jeg har forlatt min egen fest, "her ute" smiler jeg tilbake - hun tar telepatien, ser på meg og bøyer hodet lett ned og smiler nervøst. 50 meter borte og jeg får likevel vondt i magen av synet. Jeg snur meg akkurat tidsnok rundt til å se Jenny Skavland utføre et perfekt tandemstup med Hayden Panettiere, de fant visst hverandre på en "redd hvalene auksjon".

Det begynner å røyne på og jeg kjenner det har vært en lang dag. Den oppklarende samtalen med Keira Knightley tok virkelig på, hun hadde et tøft basketak med Ashlee Simpson kort tid i forveien. På veien mot senga kunne jeg ikke unngå å se Tammin Sursok og Alexis Bledel i en opphetet diskusjon. "Ikke bry deg om dem", sier Mischa Barton mens jeg leier henne opp trappa, "de er bestandig sånn". "Å?", sier jeg tilbake. Mischa flirer skeivt, det var tydelig at hun bløffet, bare for å komme i buksene mine.

Godt under dyna er jeg glad for at det er Maja Bekken som ligger ved sida av meg. Jeg stryker henne over ryggen og sier "god natt". Hun snur seg rundt, stryker meg over leppene og sier; "God natt, Haakon. Måkje drømme for my nå".

Nattevakt

2008-03-01T21:06:00.002+01:00

I kveld er det nattevakt. Vårkonferanse for Studentenes landsforbund på Høgskolen i Bergen, så derfor. Ingenting er så behagelig, men samtidig så lite tiltalende som å si derfor og fordi. Fordi. Derfor.

"Speak up, stand up". Ikke én, ikke to, ikke tre ganger. Alltid. Fordi. Derfor.

QT off suit; short-stack; 4 igjen; mye i potten og fristende odds. All-in; langt bak; treffer på river, hjelper likevel lite mot set-treffet. Jeg var klar over risikoen, på forhånd, enda mer på floppen, mest på snukortet som dreper meg. Å forklare for meg selv hvorfor jeg taper; å forstå for meg selv hvorfor jeg ikke vinner. En taper slår seg til ro med tapet. Vinneren vinner av det. Jeg vil ikke like å være en tapende taper, ikke en vinnende taper heller. Jeg går for å være den vinnende vinneren, men går som sagt all-in med QT off, når jeg vet at motstanderen er bedre. Det handler om odds, men det handler også om meg. Sånn til vanlig. Å tighte til, å stramme inn, å være ordentlig, spille riktig, leve riktig, kjøpe mat, stå opp om morgenen - det koster. Fordi. Derfor.

Ikke derfor. Ikke fordi. Fordi; forsøket er alltid verdt noe. Å ta lærdom av det én gang er én ting, å ta med seg den ene gangen til neste gang er noe helt annet. Jeg vil bygge videre på den éne, likevel, den éne kan bli den andre og få et annet utfall. Muligheten er der, og den skjer i en tredjedel av tilfellene. Jeg taper ingenting ved å gå i 0, men det har alltid vært fullstendig uaktuelt. Av og til er dét det beste. For ettertiden.

En ikke spesielt god blogg

2008-02-27T16:22:00.003+01:00

Det hadde nok passet best å skrive denne bloggen i inspirasjonens stund. Ikke nå i dag. Grunnen til at jeg så likevel velger å skrive er mest for at skriving ofte inspirerer i seg selv, og at jeg dermed får provosert fram den følelsen jeg ønsker å ha. Så langt kjenner jeg ingenting. Det hadde passet best å skrive om det å være oppbrukt kl. 03:45, forrige lørdag, på vei hjem fra NG2 i regnvær med tøysko sist lørdag - det har skjedd for mye siden til at ordene blir like ekte, siden jeg nesten alltid har ment at for noe å være ekte må det også være impulsivt.

Om oppbrukthet da, essensen husker jeg jo enda. Men så blir det dette med formuleringer, og hvordan jeg nå på en like god måte får sagt for irriterende det kan være å se noe, før jeg i det neste sekundet kaster meg over en annen situasjon - som fyller meg med langt mer glede enn det det første irritasjonsmomentet klarte å ta. Det er jo en grunn til at det gode vinner over det onde, det gode er jo best.

Har nettopp vært i Sverige og besøkt Kristoffer. En fantastisk tur, der jeg absolutt følte at jeg jo reiste, så og opplevde. Av absolutte høydepunkt kan togreisen fra Halmstad til Göteborg, der vi møtte Jonna og Karin nevnes spesielt. I den situasjonen klarer jeg med mine beste evner ikke å se noen andre i hele verden prestere like godt som vi gjorde, det var rett og slett en kvalitetstogtur med påfølgende shopping - før jeg og Kristoffer reiste videre til casino for pokerturnering. Turneringa var også morsom, men ingenting å skrive hjem om siden jeg røyk ut på plassen før finalebord og rett før pengepremiene.

Slik som jeg er i dag har jeg ingenting å si. Ikke annet enn at det har vært noe jeg har lyst til å si, som jeg sikkert kommer til å ville si enda mer om senere. Vil forresten nevne Agnar Mykle til slutt. Sangen om den røde rubin. Enkelte sekvenser i den boka er ganske enkelt geniale. "Bæinnjt fram d beste é har lesse!"

Et tett nesebor

2008-02-13T16:04:00.004+01:00

Det høyre neseboret mitt er helt tett. Slik at det blir klin umulig å puste gjennom det, selv om eg blåser inn så hardt jeg kan. Det venstre neseboret er helt åpent, faktisk så åpent at jeg klarer å holde det lukket ganske lenge om jeg nå skulle ville forsøke (tre verb i den formen etter hverandre, slett ikke verst) det. Det neseboret (det venstre) minner meg litt om Karl Kristian Ødegaarden sitt, slik jeg husker det fra Lobakken og glansdagene våre.

Greia med neseboret er vel egentlig ikke at det er tett. Det er mer hva et tett nesebor, i alle fall så jævlig tett som det er nå, (tett, men samtidig så løst inni at det renner snørr ned), gjør med meg. For det første blir jeg ganske fort irritabel, jeg blir rød i større deler av ansiktet enn det som vanligvis er rødt (i grunn ganske mye om dagen, særlig 3. klassinger spør gladelig hva alle de røde prikkene gjør der), og tanken på mitt litt ekstra røde ansikt gjør meg enda mer irritabel. Samtidig er jeg egentlig ikke så irritabel om dagen, selv om jeg gjorde nok et mislykket forsøk på internettpokercomeback her i går og blåste 125 dollar ut av vinduet. Det skal jo skje noe godt den uka her, og det er fremdeles igjen en del dager av den.

Videre gjør neseboret mitt meg var for andre i samme situasjon. Ikke det at de blir gitt sympati, jeg bryr meg ikke alltid om det anerkjennende nikket de helst skulle fått heller, jeg prøver bare å legge merke til dem. Som for å tenke at, "jeg er ikke alene". Hva er nå det å tenke? Faen, ble jeg irritert på meg selv også. Lurer på om jeg hadde blitt det om neseboret mitt var åpent.

Gli

2008-02-10T12:07:00.000+01:00

I dag er det søndag. Søndagsmorgen foran tv med skiskyting, data med facebook og middag hos mormor klokka 16. Skulle gjerne sagt at bakrusen var her også, det burde og kunne den i aller høyeste grad vært, men den er ikke like framtredende som sist helg. Akkurat det handler om den gliperioden jeg til en viss grad er inne i nå, der jeg gjør riktige valg som å mose all-in med TT og slå ut JJ fordi jeg treffer i floppen.

Må si jeg gleder meg til resten av dagen og resten av uka. Det ligger et eller annet positivt og venter på meg, og jeg føler meg overbevist om at noe over gjennomsnittlig bra skal skje. Torsdag er det fotballkamp for første gang på lenge, treningskamp for Minde mot Nordnes. Vi spiller i grønne drakter, så det blir litt som tida i Vestsida igjen. Greit nok at stripene er svarte og ikke grønne den gangen her, men selv den nest største av alle verdens kontraster gjør lite.

Fron FK skal fra neste år ikke finnes lengre. Tror det hadde vært enda sårere hvis det hadde vært moderklubben min, og det er vel gjerne grunnen til at den går bort også. Klubben rakk dessverre aldri bli noens moderklubb, om det i hele tatt betyr noe i dag. For meg ville det gjort det.

Jeg ligger på andreplass i sammendraget på Hatlebergpokeren den sesongen her. Resultatene virker jevnere enn i i fjor, jeg har tightet inn spillet noe - og nå som jeg leser kvalitetspokerlitteratur for første gang, Harrington on Hold 'em - Expert strategy for No-limit tournaments, stiller jeg enda sterkere neste fredag.

Likevel er det som om noe annet gledelig skal skje. Sånn skikkelig gledelig. Spørs om jeg ikke må tippe både viking- og vanlig lotto. Hadde sikkert ikke tatt for mye skade av et par millioner, selv om studiene da måtte ha blitt utsatt på ubestemt tid.

Impulsivitet

2008-01-31T22:44:00.000+01:00

I morgen er det innlevering av utviklingsoppgava i matte. Eller matematikk, som faget konsekvent blir omtalt som i utviklingsoppgaven. Det er noe med hvordan vi forandrer språket vårt, formuleringene, tankene og holdningene. Derfor kan noen virke ironiske for noen, mens de for andre virker skremmende, autoritære, flinke eller håpløse.

Jeg har bestilt tur til Gøteborg i dag. Skal besøke Kristoffer i Halmstad. Ser liksom for meg at jeg skal bli millionær i midten av måneden fordi stipendet kommer. Faktum er vel at jeg får 6000, der 3000 går til husleie og de resterende 3000 skal dekke kredittkortgjeld på 5000. Fint regnestykke i grunn, skal ikke til mange formelle kunnskapene før en ser en liten skjevhet og mangel på likvide midler der. Men jeg klarer det, selvfølgelig. Penger er mynter og sedler, Sverige med Casino Cosmopol en attraksjon og Kristoffer en god kamerat.

Ellers er det ganske stille om dagen. Det tar jeg med knusende ro, akkurat som utviklingsoppgava. Den gikk som en drøm, akkurat slik lesinga til GLSM-eksamen gikk som en drøm og endte i en E. Jeg bør vel egentlig forandre ambisjonsnivået mitt en smule, men er samtidig såpass fornøyd med mye av det jeg gjør - og jeg får såpass med gode tilbakemeldinger på at jeg er en flott fyr, at det vel ikke betyr all verden. Det er bedre å være en flott fyr, gjemmer jeg meg bak - og tenker jeg på hver gang jeg møter de som ikke synes jeg er det. Da tenker derimot jeg at vedkommende ikke har skjønt et eller annet. Eller noe som ligner, det er ikke sikkert jeg behøver å være krass.

Slik som nå. Jeg ligger i grunn ganske råtten på sofaen og drar meg. Lykkelig over å ha internett i leiligheten min, ulykkelig med tanke på at jeg mest sannsynlig kommer til å skuffe folk i morgen. Men jeg skuffer med relativt gode intensjoner, intensjoner som er ålreite å gjemme seg bak - bare slik i tilfelle. Det er så greit når en manipulerer seg selv, liksom. Da kan en jo gjøre alt, tillate seg alt og handle i beste mening.

Ryggen er fri. Godt ned mot den grønne, gamle Fretex-sofaen Ole Henrik kjøpte etter at den andre grønne og antikvariske ble omgjort til grillsofa. Jeg koser meg, med fettete hud - Snoopy silkeboxer med nissemønster (sier alt om klesvasken i det siste, greit nok at silkeboxer var kult ei lita stund), og fingrene på tastaturet. Jeg har en slags frihetsfølelse du ikke kan ta fra meg i dag.

Ellers hva?

2008-01-28T10:38:00.001+01:00

Jeg har lyst til å få det jeg vil, når jeg vil ha det. Jeg vil alltid ha viljen min, alltid gjøre det jeg har lyst til. Hvis ikke griner jeg.

Jeg vil skrive en blogg om at det er på tide med en gladblogg. En solskinnshistorie. Solskinnshistorier skaper ikke seg selv. Spørsmålet blir om jeg er villig til å legge ned arbeidet som skal til for å lage en; svaret er ikke helt klart, men klart nok - nei. Nei, jeg vil ikke oppgi, ofre, gi - uten at jeg VET det kommer noe tilbake. Hva og hvordan er uvesentlig, det skal være en vinning.

Det holder egentlig i de fleste tilfellene med troen på at jeg skal få noe tilbake, derfor kan det tilsynelatende virke som om en del egoistisk-motiverte handlinger egentlig ikke er det. Det er ikke spesielt selvdestruktivt å være kritisk.

Jeg får holde meg til noe jeg kan, et språk der jeg gjerne ikke blir like utfordret som jeg kanskje kan bli om jeg skal snakke om hva som er bakgrunnen for handlingene mine, der er det gjerne forskere og psykologer som sikkert vet bedre enn meg. Jeg skal snakke i pokerspråk, i fotballspråk, i en litt følsom gutts naive tilnærming til verden sitt språk - det blir på den måten personlig, på den måten uangripelig og på den måten sikkert.

Jeg gjør som jeg vil, får det jeg vil og griner om jeg skulle bli utklassa. (Prøv med litt forskjellige tonefall på den siste).

Fra det ene, til det andre

2008-01-24T18:11:00.000+01:00

Driver og leser så smått i noen engelske bøker om dagen. Den ene handler om ei lastebilsjåførhore, hovedpersonen vil bli verdens beste. Det sier nok. At det lille utdraget jeg snakker om kommer fra den boka betyr ikke all verden; ikke enda, i alle fall.

"I feel a surge of tenderness that she's included me, which dissolves into an irritating, pathetic awareness at how lonely I felt when she ignored me".

Det er noe med det her; hvordan vi påvirker og får hverandre til å føle. Så over til nok ei slik melding jeg skriver uten mottaker:

"Du trøng itte gi någgå t nønn du itte trøng få någgå frå".

Hahaha. Merker jeg blir litt som mamma nå, som tar utgangspunkt i ord eller ordtak og skriver om dem. Det skjer.

SMS

2008-01-18T11:17:00.000+01:00

Var ute i går. Vanligvis pleier folk da å få meldinger av meg, men denne gangen ble de aldri sendt - bare lagret i utboksen. Tenkte da det kunne være greit å publisere alle her. Vil på forhånd beklage for den ene formuleringen som går igjen to ganger; hadde meldingene nå faktisk blitt sendt i går og samme person fått dem, da hadde jeg vært litt flau - ikke veldig, bare litt.

"Så skjegg, maske, hæll någgå anna som dekke for ansiktet. D e vægen; mi nye bane for å bli farle. Slekk der e itte søke å bli d".

"E skjemmes litt, men væt du k? Så har e hællan itte augebryn. Der gjekk maska. Å me? Å me? Nææi?".

"Men væt du k? E like døm litt håråt, e".

"Fint ansikt. Men du hadde itte rumpe på Strædet: å du har itte rumpe nå".

Fredag, før helga

2008-01-11T11:48:00.000+01:00

Jeg er glad for at jeg er lei meg. Og det skulle bare mangle.

For meg har det noe med hvordan jeg ønsker å reagere. Hvis jeg virkelig ville være kald kunne jeg kanskje vært det, men det er ikke det jeg skal være. Jeg skal, i livet - ikke i spillet - vise hvordan jeg reagerer på det som skjer med meg. Noe annet er unormalt, det er kjedelig og det er fremmed. Greit, noen kan bli litt kule - men fy faen, jeg er glad jeg ikke er så kul alltid - og der er vi for meg fremdeles forskjellige.

Et av mine høyeste ønsker er å si noe som blir husket for ettertiden. Slik noen forfatteres linjer bestandig blir dratt fram i enkelte sammenhenger, slik at andre kan bruke noe jeg har gitt i en større og gjerne bedre sammenheng. Derfor kan det godt hende, og jeg håper det blir virkelighet en dag, at jeg prøver å få publisert noe. Ei bok virker bare så lang. Jeg får heller dosere og tenke med meg selv at jeg har gjort en god innsats.

Hvilke andre er det jeg ønsker å være med? Er det de jeg gjør meg selv til en bedre person for, eller er det de som gjør meg bedre. Det er langt i fra synonymt. Og det er fint å være med begge, sikkert nødvendig også.

I dag (eller er det egentlig bare akkurat nå, og noen timer framover?) var det noe som ikke glei helt slik det pleier å gjøre. Det er fordi jeg er glad.

Egosapiens

2008-01-06T16:29:00.000+01:00

Landås og forberedelser til revy. Bergen og kaldt sommervær. Langt, litt tjafsete hår og tvil.

Jeg husker ikke alt jeg skulle huske. Det viktigste henger igjen - det er jeg fornøyd med. Konklusjoner er fine, selv de opplagt avsluttende. Svar. Informasjon blir gitt, behandlet og håndtert. Jeg er bak, kaster meg og går vekk med halv stack. Men jeg har lært og kommer sterkere tilbake. Føler ikke det umiddelbare behovet for dobling enda, blindsen er fortsatt lav. Jeg er 21.

Behov for bekreftelse. Av noen som vet, som er nærme. Få er nærme nok. For mange er nesten. I utlandet flytter ungene fra redet senere enn i Norge.

Venstrehåndhet

2007-12-31T03:07:00.000+01:00

Vurderte å kommentere i feltet til venstre hva venstrehåndhet er for noe. Men så tenkte jeg at det heller kunne passe å dedikere en hel blogg til venstrehåndhet, så denne bloggen går litt til Henrik som nok vet ganske godt hva jeg mener med venstrehåndhet, og litt til andre som måtte være interesserte i fenomenet.

Venstrehåndhet finnes vel gjerne ikke i ordboka. Ikke vet jeg om venstrehåndthet står der, eller om det hadde gjort noen forskjell. For meg gjør det i alle fall ikke det. Jeg mener, når jeg sier venstrehåndhet, en person som automatisk bruker venstrehånda og ikke høyrehånda da det uventet blir kastet en ball opp i lufta som denne personen skal ta igjen. Det er det direkte, og det jeg rent fysisk vil se etter hos venstrehendte personer. Det jeg videre vil se etter av rent fysiske attributter; er om de beveger seg på den av og til merkbart ulike måten av det høyrehendte personer gjør, som gode eksempel kan Kent Richard Berg, Mette Gjefsen og Nigel Winterburn nevnes.

Videre står venstrehåndhet for meg som en slags indre forestilling om å være noe forskjellig og annerledes fra normalen. Jeg har sagt at den jeg gifter meg med skal ha grønne øyne, fregner over nesa og være keivhendt. Det utelukker ganske mange. Og det utelukker enda flere i og med at mine fordommer om at venstrehendte er kreative, estetiske aktive (det jeg egentlig mener her er vel at de må legge merke til og selv vise detaljer, gjerne gjennom utkledning) og perfeksjonistiske, i god forstand - at de har en spesiell ting gjennom sin venstrehåndhet som gjør de unikt-unike. Like fullt, det finnes kandidater. Særlig for en med et blikk for særegenheter.

Tidligere i dag var det noe annet jeg tenkte å blogge om. Men nå gjorde det i grunn ganske godt å si hva jeg mener om venstrehåndhet. Og det jeg tenkte å blogge om før i dag får heller komme tilbake til meg, det aner meg at det vil gjøre det.

Min neste blogg vil være minimalistisk.

Hjemme

2007-12-26T00:11:00.000+01:00

Vinstra har så langt vist seg fra sin beste side. Knall på Kolonialen lørdag, satser på det blir flere minnerike kvelder der utover i jula. I dag har vi vært samla for å varme opp til pokerturneringa 4. juledag, og selv om det gikk dårlig på cashgamet i dag - flopper flush og blir slått av høyere, møter AA med AK og konge i flop, og flush med toppstraight - badbeats som tidligere kun har vist seg på internett. Jeg er nok på et tapende løp, men med godt spill snur ting seg - og der jeg har tapt mest har det vært greit.

Jeg merker at det kun blei om poker. Skulle gjerne sagt at det å floppe flushen kunne blitt brukt som et bilde nå, men det er det faktisk ikke. I livet føler jeg mer at jeg drar ut for tida, at jeg gjerne sitter med ungdomshender og treffer riktig så bra. Og det på flere felt samtidig, om jeg nå spiller J9 suited kommer både flushen og straighten. Men fåck - nå kommer det et lys her, jeg vinner jo faktisk kun på flushen i det tilfellet - jeg gjør det, straighten blir ikke så mye verdt, kun artig å snakke om. Et visdomsord jeg skal ta med meg videre i arbeidet rundt bordene.

I morgen er det fotballturnering, og i og med at jeg er på stigende rus vil det være direkte utaktisk å gå for tidlig til sengs. Derfor slår jeg ihjel litt tid her, inne på bloggen min. Etterpå blir det senga og Ragnar Hovland. Det er begrensa hvor mye tid jeg får bruke her, derfor får jeg heller lese ganske lenge. Ta med meg kaker på senga. Julekaker er godt. Nesten like godt som grønne øyne, fregner over nesa og venstrehåndhet - alt i ei pakke.

Det blir hjemme nyttårsaften også, tenker jeg. Hvor er fremdeles uvisst, så jeg er åpen for de alternativene som eventuelt måtte vise seg å komme.

Hva er det jeg vil?

2007-12-14T17:24:00.000+01:00

Ved veiskiller, altså ved det som skal være viktig for meg i livet og der jeg skal foreta et valg, det er der og da jeg begynner å tenke på hva det er jeg vil drive med her i livet. Akkurat nå, og slik har det forsåvidt vært ei lita stund, er jeg lei av å studere og lei av ganske mange andre ting også. Jeg er ikke lei av å være i klasserommet, det har faktisk vært en stor befrielse og gitt en god følelse å være vikar - slik jeg har vært i det siste, men det er studeringa som er så utrolig, utrolig energitappende og kjedelig. Jeg klarer rett og slett ikke motivere meg, og jeg bryr meg så altfor lite om hvordan det skal gå på eksamen.

Det har aldri vært slik for meg, og det har jeg gitt uttrykk for mange ganger før også, at jeg er så redd for å gjøre det dårlig på prøver eller eksamener at jeg leser av den grunn. Det er ingens reaksjoner jeg er redd for, ved et eventuelt dårlig resultat, ei heller min egen. Jeg føler meg ganske sikker på at jeg hadde nikka, skratta det vekk og sagt at; "det e jaggu fortjent, e har faan me vorre så dårle på lesinga at d e et under e har komme så langt". Så tenker jeg at jeg vil gjøre noe artig, men i den fasen her - når jeg jo vet at det egentlig burde være eksamen som skal være fokus, er det vanskelig å få de andre tingene til å være spesielt artig også. Javisst, det er kult å spille jetman, det er ganske artig å spille poker også - særlig den sims-varianten de har på http://www.pkr.com/ - men ting går for treigt, jeg blåser vekk pengene; og når de siste dollarene ryker på en håpløs Q6 bløff, og jeg attpåtil blir calla av en håpløs kladd med 99 når både tieren og knekten er i bordet sammen med en 2'er, da sier det seg selv at han har lest meg til tilt for lenge siden - eller at han er så dårlig at det ikke er vits, uansett. Da går det en vei.

Så hva har jeg lyst til ellers da; slik i livet? Jeg har ikke lyst til å studere. Jeg har valgt drama til neste år, det er jo liksom meninga at jeg skal gå to år til her på Landås. Nå virker to og et halvt år til uendelig, uendelig lenge. Jeg stod opp klokka 11 i dag, og føler dagen har vart i ei uke. Tida går så treigt, som for å si; "Haakon, gå til bøkene og les - les nå Haakon, gjør det riktige". Fåck heller. Da blir jeg heller værende inne og råtne, de bøkene kan holde seg langt unna, selv om jeg ble glad da de dukka her om dagen. Jeg vil ta mer engelsk, jeg vil bli lærer på videregående. Men jeg vil ikke være i Norge, jeg vil ikke være i Bergen, ikke i York eller London. Eller kanskje London? Jeg vil ikke til USA, ikke til Australia heller. Selv om det hadde vært digg med varme. Hvor vil jeg da? Ut på tour?

Jo, faen. Nå slår det meg igjen. Jeg vil skrive, akkurat som jeg gjør nå - det var i grunn mer befriende enn jeg håpte det skulle bli. Men da må jeg bli bedre, og jeg må ha mer kompetanse. Det holder ikke med ett år engelsk og halvannet år på lærerskolen for en som skal rapportere til Dagbladet fra Premier League. Da måtte jeg i alle fall hatt helt andre kontakter der enn hva tilfellet er.

Det blir langt nå, og for første gang i dag går tida i et tempo som med godvilje kan kalles for normalt - men jeg orker ikke mer. Jeg vil springe, men er litt for tung i hodet, sikkert fordi jeg har vært inne for lenge. Vann. Litt tomrom i hodet, det er fullt av ingenting. Det vil altså si at jeg ikke tenker på noe som helst, det er bare jævlig fullt der - men siden det blir en konklusjon jeg ikke klarer å slå meg til ro med må det være noe mer. Det må være noe jeg tenker på som ødelegger for konsentrasjonen min, som gir meg en slags dårlig samvittighet eller hva det er; som gjør at det er tiltak å smøre tre skiver til frokost - for det er ikke bare beint fram latskap. Jeg må få tømt meg, jeg er på vei inn i ei ny rolle. Det er usagte ting, som vil forbli usagt. De usagte tingene, som nok ville gitt det samme resultatet sagte, blir den indirekte årsaken til at jeg ikke får alt jeg vil. Eller alt. Jo, alt.

Jeg kommer til å stå med glans på GLSM-eksamen. No stress. Jeg kommer sannsynligvis aldri til å skrive en så lang blogg igjen. Jeg kommer ikke til å studere i utlandet, men jeg begynner på drama neste år.

Hvor er bøkene mine?

2007-12-11T12:58:00.000+01:00

Jeg har lånt pensumbøkene til eksamen på biblioteket. Uten å lese har jeg forlagt dem et sted. Flere mulige steder har slått meg, men det later ikke til at de skal dukke opp - ikke før eksamen er ferdig i alle fall. Eksamen er 18. desember i GLSM (grunnleggende lese-, skrive- og matteopplæring). Mine ambisjoner er ikke bedre enn en hederlig C. Det skal kunne gå greit.

Nå sitter jeg på kontoret. Ser utover ei ganske folksom kantine, vet flere har eksamen i aulaen rett bak meg og at andre driver rundt om på bygget. Det har etter hvert blitt en del kjennere på skolen; noen jeg snakker med, andre jeg ser på for syns skyld og atter andre som sitter mye på biblioteket da jeg har vakter der. Det er mange som vet å forberede seg og som gjør en god jobb.

Jeg refererer når det går bra, når tankene mine er tanker, og handlingene mine er handlinger. Når tankene er tenkte handlinger, og handlingene følgelig blir tenkte handlinger må jeg skrive om dem.

Det er greit når ting går ens vei, når du får til det du jobber for og når andre viser interesse for den jobben du har gjort eller gjør. Når du så får til det du gjør, uten at det du har gjort har krevd for mye, så får du enda mer - tilsynelatende urettferdig og enkelt. Men det er som jeg sier ikke så enkelt å få til det enkle, om det har med motivasjon, ressurser eller ønsker vet jeg ikke - det jeg derimot sier er at alt er bedre uten tanker som er tanker for tankens skyld, som roter innom det du ikke skal tenke på for å få til det du vil; det jeg vil. Likevel, det er ikke så enkelt som å si at jeg ikke skal tenke eller ikke gjøre noe, det er mer at det skjer - fordi du har tenkt at du skal gjøre noe og gjør det, men samtidig må slite litt for det - det være seg i forkant eller etterkant, noen ganger midt i, uten at det skal være en skam å snu. Det gjelder av og til å ha en taktikk før du går til - andre ganger er det nyttigst å vente og se an situasjonen, som Lev sier er læring kontekstbasert. Han sier en må strekke seg, utenfor ens aktuelle utviklingssone og inn i den proksimale. John sier en må gjøre noe, og da er det dette med å gjøre noe som må defineres; noen gjør jo mer i observasjonen, da det er mest utviklende - mens andre må være deltakende og gjerne limpe inn fra button med knekt/åtte off-suit.

Alle vet jeg er i den siste kategorien. Folk har møtt meg i den første. Noen har møtt meg lengre enn andre.

Desember

2007-12-04T12:41:00.000+01:00

Sitter her og tenker litt over hvordan forholdet mitt til desember er. Hvilke assosiasjoner og bilder det gir meg at vi går inn i advent, juletida, ferie og Vinstra. Det første som slår meg er snøen, desember må ha snø. Så husker jeg en kalender vi må ha brukt på barneskolen, der desember er den første vintermåneden - og alle vintermånedene var blå. Så for meg blir desember blått med snø i, hjemme på Vinstra i ferien.

I fjor var det ikke snø på julekvelden. Vi kom hjem til gress. I fjor kom jeg hjem til ei bygd med høye tanker, store ambisjoner og forhåpninger om alt det artige som skulle bli gjort i ferien. Jeg kom hjem til gress, og gress ble det. Av og til er det noe med Vinstra som slår deg, eller meg, og tar fra meg mer enn det faktisk gir. Det har noe med det jeg ønsker Vinstra skal være og symbolisere for meg - nå etter jeg har flyttet for å studere og leve et annet liv. I fjor møtte jeg Vinstra med motløshet. Og noe av grunnen har jeg allerede forklart - synet av alt ble så skuffende annerledes at jeg ga opp før det ble gitt en ærlig sjanse. Bronsealderen for ca. 3000 år siden var varmere enn det klimaet vi har i dag, så det er ikke bare vår skyld heller. Og det er ikke egentlig det utvendige klimaet på Vinstra som til slutt utløste den virkelige motløsheten heller, det var heller stagnasjonen og mangelen på utvikling hos enkelte (eller i dette tilfelle én enkelt person) som da slo meg som grensesløst irriterende og lite inspirerende. "Hææi, é ville nå ælder soggje dé". Det utløste en jeg skratter av deg skratt og påfølgende slag mot panna, alt på grunn av måten linja ble levert på og sammenhengen den ble hentet fra.

En kan jo si alt. Til sin tid. Helt fra de gamle filmene og historiene der man sier "alt til sin tid, min venn".

Æsj, her førte tankespinnet ingen steder. Jeg skal prøve å formulere hele dagens blogg i to setninger; noe som ville gjort denne langt bedre: "Det skal være snø om vinteren. Du er dum".

Dagen

2007-11-28T14:00:00.000+01:00

Begynner innlegget om dagen med litt fra gårsdagen. Det skulle en gjerne tro var ulogisk, eller at det da er en form for brist i tittelen. Selvfølgelig er det ikke det, det er bare et virkemiddel. Ikke spesielt bra, i grunn, men det fungerer akkurat nå til sin bruk. Den bruken som gjør at jeg fra første stund sier at denne bloggen om dagen i dag, handler mye om de som har vært og gjerne de som kommer.

Dagen i går; jeg startet i Nord Trøndelag med kyss, klapp og klem - egentlig en utrolig god og fin start på dagen. Opprinnelig skulle jeg vært hjemme i Bergen sånn i 5-tida, men jeg fikk heldigvis bytta til et tidligere fly uten særlige omkostninger. Greit, det var praktisk info. Nevner det mest fordi jeg kjøpte meg tre timer i Bergen for 200kr. Jeg vil si at det var ganske godt anvendte kroner, angrer ikke på valget i dag - selv om jeg for så vidt ikke fikk alt ut av dagen i Bergen, heller. I Bergen finner jeg så ut at vi har internett i leiligheten - nyheten viste seg så å være for god til å være sann, og jeg fikk ikke publisert den da påbegynte bloggen. Likevel skrev jeg den ferdig, så den ligger i word.

Og nå er det snakk om den bloggen min. Den som ligger ferdig skrevet i word. Den ble altså skrevet i går, men like fullt tenkt på i dag også. Jeg er en åpen fyr, og selv om man av og til må lete litt mellom linjene i tekstene mine så er det aldri særlig vanskelig å vite hva jeg vil si - det er hva jeg virkelig vil si mellomrommene sier noe om. Gårsdagens blogg sier veldig mye i linjene, og jeg synes det er fint å kunne si noe i linjene - det er jo de andre ser, hører, leser og tolker meg utifra; enkelt sett. I og med at gårsdagens blogg hadde så mye i selve linjene, vil ikke det derimot si at den mangler noe mellom - det er bare litt lettere å se hva som åpenbart må stå der. Det artige med gårsdagens blogg er altså at alle ville sett hva som var mellom linjene, men det krever altså enda mer å skjønne det.

Etter et besøk hos min venn Bjørnar og kjæreste, bestemte jeg meg så for ikke å legge bloggen ut på bloggen - noe jeg hadde sett for meg å gjøre senere. Grunnen var enkelt og greit at den sier for mye, uten at jeg sa hva som stod der til Bjørnar og Kristina - bare hvordan jeg antok at den ville bli tolket av de jeg helst ville skulle tolke den. Jeg legger meg for flat, jeg gjør meg selv til et for lett offer og innbyr til å tape en kamp før den har satt skikkelig i gang. Fordi jeg helst vil forsvare meg. Fra nå av skal jeg ikke fortelle så mye mer, ikke fordi jeg ikke ville tålt den responsen som naturlig hadde kommet; men fordi det ikke er noe behov for den. Jeg forstår likevel.

PS: Dagen i dag. Jeg har hatt fem vikartimer på Kirkevoll skole, tre i 6. klasse og to i 8. klasse. Refleksjon; per dags dato er jeg best som lærer når jeg fører ordet og utfordrer elevene på direkten muntlig, i stedet for å sette dem til oppgaver. Der er det noe jeg mangler.

På skolen

2007-11-09T12:53:00.000+01:00

Sitter inne på studentrådskontoret. Fint kontor i grunn, praktisk. Det ligger rett ved inngangen, det er to fine datamaskiner her og god plass hvis en ser for seg å arbeide en dag. Du har plass til å legge ting utover for så å samle dem for kategorisering.

I går var jeg på byen. La meg egentlig nedpå for å se Die Hard 4.0, men fikk plutselig en trang til å ta meg et par øl. Så da tok jeg et par øl, først på kaféen - så på Scotsman. Scotsman hadde ei fin jente med røde strømpebukser. De gjorde utslaget. Tok et par Tequila-shots sammen med Mona også, sist gang Tequila smakte like godt var jeg 15; på tur til Kos, 192cm høy og 67kg.

Kanskje jeg skal filosofere litt rundt Kos-turen, det har jeg vel ikke gjort sånn skriftlig før. Det er faktisk første gangen noen av tankene mine slår meg nå, det kan være interessant å se hvordan resultatet blir. Av filosoferingen, resultatet av Kos-turen med tanke på personlig utvikling er vel allerede gjort? Nettopp ikke. Det ville Elling sagt. Det sier jeg; nå som jeg fant ut at min påbegynnende filosofering rundt tur til Kos på hotell med storebror, og med mamma, pappa og lillebror på andre siden av byen. Hvertfall, nå har det seg slik:

Vel framme på Kos hopper vi av bussen på et hotell og ønsker resten av familien lykke til videre. De kommer innom oss før vi skal på stranda i morgen, slik at vi soler oss sammen. Det er viktig; det er også mammas penger, hun stod for de daglige innskuddene. Vi fikk til vann og frokost. Rommet vårt ligger i første etasje, forbi resepsjonen og til venstre. Ute ligger Kos' to berømte bargater, den lille og den store. Jeg og Ole Henrik bestemmer oss for et par rusbrus, slik å sove på. Vi tar kun et par rusbrus og stifter bekjentskap med "Hey, heeeeeey beibe - oh, ah, I wannna nåååååååå-ååå-ååååow, if you'll be my girl". Vi stifter også bekjentskap med akkurat det samme, bare boy.

Det ble fyll hver dag på Kos. Fyll og lange svømmeturer på dagen. En dag til seiltur og sjøsjuk i senga, en kveld til drosjesjåfør og ødelagt 100 drachmer til betaling. 2,50kr/2. Jeg er glad jeg er i live.

Jeg var aldri yngre enn 17. Oppe i 19, helst 18 og i utlandet for første gang. Vi snakker drakter solgt til dobbel pris og bar overkropp en hel kveld, alltid like greit med mine 67kg. Vi snakker nedspydde bad/bukser/dusjer/vasker/doer-og gensere, og vi snakker ikke minst - "nei, jeg har egentligt lagt meg", til tidenes fineste 18-årige svenske blondine. Akkurat den sjansen. Jeg spør; er det mulig?

Poenget er ikke kommet ennå, det kommer nå. Jeg var 17. Jeg var 15 til de jeg kjente bedre. Slik som Smashing Svenning, som var med meg og Ole Henrik som europamestere i sandvolleyball og dama hans. Når dama så kliner hånda i veggen og ødelegger den ringer de meg for å finne ut hva de skal gjøre. Jeg ordna opp, dama kom på sjukehus og bedret seg. Hege. Jeg løy forresten, jeg var ikke 17 til alle alltid. Den ene gangen jeg plutselig og faktisk var 15 ble jeg tatt bedre imot, det var av Stine, eller toppløs prinsesse Madeleine av Sverige - alt etter som. Hun var en drøm med knekk i ryggen.

Det burde vært sistelinja, det blir ikke det. Jeg må nevne Andreas, Kristian og Kenneth. De var 18 og adopterte meg da Ole Henrik fikk nok og ikke klarte livet. Andreas, Kristian, Kenneth og Haakon arrangerte vorspiel med Tequila i det høyeste setet. Hvem som går til hvem er situasjon- og kontekstbasert, et uttrykk jeg har fått dilla på om dagen. Jeg venta og var tålmodig. For det lovte jeg sist.

Vondt i hodet

2007-10-31T18:25:00.000+01:00

I dag har vi spist en herremiddag hjemme i Blekenberg 24. I vår familie på to spiser vi nemlig for langt flere. I det siste har vi spist flere middager sammen, magen har blitt vant til store middager igjen - noe som har ført til et økt konsum. Jeg lurer på hvor mange som egenltig ville blitt tilstrekkelig mette på det vi hadde i oss i dag.

På folkehøgskolen ble sjakk introdusert som et nytt begrep, eller bilde for gutt- og jente samarbeid; jente- og gutt utvekslinger av forskjellige typer. Derfor var det uhyre morsomt da lærer Erik Larsen sa at lynsjakk var en av postene i en konkurranse på La Santa. Den kvelden ble det mange sjakksamtaler på Erik Larsen, som vel sjelden har sett så mange unge fotballspillere med et ekte sjakkengasjement - lite visste han at ingen egentlig snakket til han.

Det er noe med det å bli snakket til jeg leter etter, hva som er den ultimate og endelige løsningen på å si og fortelle ting. Hva det er som gjør at ordene trenger litt lengre inn, som gjør at mottakeren føler seg bekvem og som en del av den sammenhengen han lever i. Hva det er som blir sagt som rettferdiggjør følelsen av utilstrekkelighet og tvil, den følelsen alle sitter med en gang innimellom etter å ha bli snakket til, og ikke med.

Jeg må bare beklage. Jeg klarer ikke skrive personlig nok, akkurat nå er jeg såpass fjern fra meg selv at du nok ikke får ut noe virkelig ekte av meg, kun halvtenkte tanker uten for mye substans. Av og til er nemlig ikke jeg nok, og de gangene jeg ikke er nok må jeg ut og bli litt annerledes - men i og med at jeg jo er Haakon, og klarer å bli til den som er litt annerledes fra meg selv, da er det vel likevel meg. Om jeg liker denne andre som er en smule annerledes? Ja, jeg gjør fakisk det. Det er nemlig ting han hjelper meg med, også meg, til å klare - som jeg ikke ville klart. Vi handler i min felles interesse, so to speak.

Sjakk og middag handler om sjakk og middag, samtidig som det handler om puling og velvære (her illustrert som to ytterpunkter, tolk det som du vil). En god samtale har flere sider, og hvor artig hadde det ikke vært hvis Erik Larsen hadde gjennomskuet alle som stod og pratet med seg - og faktisk visste at han stod der og snakket om det ungdommer gjør aller best, og i tillegg serverte fantastiske svarreplikker på løpende bånn. Å snakke om noe annet enn det jeg snakker om er et felt jeg alltid har trodd jeg har behersket, problemet mitt blir bare at jeg er altfor allsidig - og at jeg dermed favner så vidt at det er lett å snakke forbi mitt felt og det vi snakker om der og da, men at jeg så kompenserer med å hente noe fra et annet halvdypt vann - som min samtalemakker gjerne behersker dårligere enn meg. Dermed blir det liksom uavgjort, før jeg atter henter en ny halvstor, halvgod og halvråten kilde uten virkelig mening.

Men jeg skal fader meg klare å dvele ved noe slik Per-Bjørnar Grande ønsker at vi skal dvele ved ting også, det er bare at det kjeder meg.

Nytt bloggområde

2007-10-29T12:47:00.000+01:00

Jeg skifter beite. Fra space til blogg. Det har rent praktiske årsaker; nå som vi ikke lengre har internett hjemme kan dette bli en lettere måte å skrive blogger på, nå må jeg ikke innom msn. Msn har i det hele tatt blitt neglisjert av meg i høst, selv de gangene jeg har muligheten er det ikke alltid jeg har benyttet meg av tilbudet. Vil likevel ikke påstå at msn er ut, det er bare litt away. Eller borte, som andre foretrekker å være.

Dagens blogg skal handle om praksis. Ganske åpenbart da det er praksis livet mitt handler om, om dagen. Lurer på om norsk språk egentlig tillater to om etter hverandre, tviler egentlig litt på det. På engelsk skal i utgangspunktet ikke det første ordet i en setning eller etter et komma være et verb. Da må man gå i seg selv og tenke på hvordan man ønsker å formulere seg. Det er ikke bestandig like lett.

Altså, praksis. I 2. klasse, elevene er nå 6 og et halvt eller 7 år gamle. For meg blir de ikke så mye elever, eller elver som det ofte blir når man skriver oppgaver på data, unger på 6 og et halvt eller 7 år er nemlig dét, 6 og et halvt eller 7 år. Flesteparten kan å lese rimelig greit, slik at andre som hører på får med seg det de sier - ungen selv sliter gjerne med å få med innholdet, det er dette med avkoding. Men den eksamen er overstått, så jeg lar temaet ligge der. Fornøyd med resultatet. Var tydeligvis ikke helt ferdig med den eksamen, den kan være fin å bruke slik for å si at jeg er fornøyd med resultatet. Nå prøver jeg i mange sammenhenger å si at resultater er litt oppskrytt, slik som i 4. divisjon - eller rundt pokerbordet med gode venner. Det er i beste fall en semi-bløff å si at resultater har lite å si. Jeg tror jeg forveksler resultater inn på områder der resultater rett og slett blir feil ord å bruke, det er ikke alle faser i livet som er målbare - og det er i disse fasene eller delene at det blir feil å tenke resultat. Men det er jo artig. Og irriterende. Så viktig.

Jeg har alltid vært en gutt som har sagt fra når ting har blitt oppfattet som urettferdige. Fram til jeg var 14 sa jeg ganske ofte fra om at ting var urettferdige, etter det har det gått gradvis nedover.

Jeg er ekstremt fornøyd med forrige avsnitt. Og når jeg tenker tilbake er det faktisk en spesiell episode som huskes ekstra godt, om det var det største vendepunktet i livet mitt betviler jeg sterkt, men jeg glemmer det like fullt ikke. Vi var i konfirmantundervisning, og Vegard hadde akkurat vunnet hovedrennet i hopp - uoffisielt norgesmesterskap i sin aldersklasse. På vei til konfirmantundervisninga var vi innom Sorperoa Handel; der Vidar ønsket å gi sitt bygdebarn en ekstra premie og tok med Vegard bort til smågodtet og sa; "her har du en pose, fyll den med det du vil". Vegard fylte posen til randen og vi gikk begge to videre, blide og fornøyde. Når vi kommer til konfirmantundervisninga møter en annen prest enn Jens Petter og/eller Kjartan oss, jeg tror han må ha vært på utlån fra Vågå eller noe sånt. Litt ut i undervisninga begynner jeg og Tone å krangle, skikkelig. Tone er ei hore, jeg er et kvisetryne. Tone brukte mye sminke og ble slik jeg husker det pult i ræva fordi hun hadde mensen.